Jeg rettet på det halvveis hjemmelagede startnummeret og 17. mai sløyfen. Måtte svelge et par ganger. Det var en spesiell dag. Mange følelser var i sving. Jeg så for meg en imaginær startstrek og satte på klokka. Kunne jeg klare målet og drømmen min om å perse? Ville jeg klare å pushe meg nok alene i et virtuelt løp?

Jeg prøvde å ta på eyeliner. Det var vanskelig fordi jeg skalv sånn på hendene min. Jeg hadde vært på toalettet x antall ganger. Hodet dunket. Jeg googlet til og med "påvirker paracet sportslige prestasjoner" Jeg fant ikke svar og tok ikke sjansen. Jeg var ikke syk. Ikke i det hele tatt. Det var raceday. Da blir jeg slik. 

Gårsdagen var spesiell. Det var den for oss alle. Jeg visste den ville bli annerledes dette året, derfor bestemte jeg meg for å gjøre noe jeg elsker, men ikke pleier å gjøre på 17. mai. Løpe. Ikke bare løpe, men være med i et løp. Et virtuelt et. 

Endelig klar til start - med halvveis hjemmelaget startnummer, 17. mai sløyfe og håret flettet i en "rask" flette

Jeg har trent med 17mairaton løpet i bakhodet. Det har vært godt å ha et mål å trene mot. Jeg har aldri løpt så mye som jeg har gjort siden corona kom til Norge. Taekwondoen er lukket og det skjer lite på jobbfronten. Det betyr mye tid til å løpe. Som jeg skrev om i mitt siste blogginlegg for to uker siden, er jeg med i et 4 ukers virtuelt løp gjennom instagram. Der løper jeg så langt jeg kan i 45 minutter en gang hver uke. Sist uke merket jeg at det gikk fort. Det haglet og blåste. Jeg hadde på for lite klær. Det var fryktelig kaldt og jeg holdt på å snu. Men den gode tiden min på klokka og det at jeg var med på et løp fikk meg til å gjennomføre. 

Rett før sist ukes del 2 av det 4 ukers virtuelle løpet jeg deltar i - lykkelig uvitende om haglestormen som skulle komme 5 minutter senere. Jeg må slutte å stole blindt på værmeldingen.. Mine fantastiske Dynaflyte hjalp meg til en super tid.

Jeg hadde en drøm og et mål i går tidlig. Å perse. Min gamle PB er 48:00 på 10 km. Den er fra BDO mila på Lillestrøm i 2018. Da var jeg så høy på livet og endorfiner da jeg kom i mål, at jeg dro rett på 2 timers kamptrening på taekwondoen. Det gikk så fint, helt til dagen etter. Da følte jeg meg dårlig, så sliten var jeg. Aldri mer den varianten.

Formen ble bedre i går og jeg kom meg omsider ut av døra. "Lerka jubler høyt i sky" runget da jeg gikk ut. Det var koselig sammenkomst i sameiet. Jeg vinket med flagget og ønsket de gratulerer med dagen. Jeg hadde hatt mer enn nok med å samle meg før løpet. En sosial sammenkomst sto ikke på agendaen med den formen jeg hadde hatt. Flette håret, spise, ordne og styre. Slik jeg alltid gjør før et løp. Det var faktisk ikke annerledes selv om det var virtuelt. Mannen min var med meg. Han var mental støtte, Wingman, fotograf og hare et stykke. Heldige meg.

Jeg hadde valgt løypa med omhu. En lang og en kortere runde rundt Nitelva ved Lillestrøm. Flat og fin. Varierende underlag med asfalt, skogsvei og grus. Nydelig natur. Brede veier i tilfelle flere var ute på tur. Jeg leker ikke butikk. Forbereder meg grundig. Vi har løpt mye der i de siste månedene. Nå skulle jeg løpe løp der. Magen var fremdeles ikke helt på lag, hodet var bedre. Mannen min løp i forveien, så han skulle finne et sted å ta bilder av meg så jeg kunne få noen racebilder og heiing. Så utrolig snill. Jeg varmet opp, la fra meg jakka og flaska mi et sted hvor ingen så det. Rettet på startnummeret mitt og 17. mai sløyfen. Måtte svelge et par ganger. Det var en spesiell dag. Jeg så for meg en imaginær startstrek og satte på klokka. Jeg kjente med én gang at magen ble bedre. Det er alltid sånn. Løping er min medisin.

Den første kilometeren gikk unna på 4:26. Det var for fort, så jeg slakket av på neste som ble 4:44. Målet mitt var å løpe med gjennomsnitt 4:45. Da ville jeg perse. Plutselig så jeg mannen min. Han ropte og heiet. Så godt. Jeg trengte det så veldig. Det var rart å løpe helt alene med startnummer på brystet. Et startnummer av vanlig papir, en del av en konvolutt bak for å gjøre den stivere og surret inn i gladpack. Sløyfen danset i vinden over startnummeret.

Jeg løp forbi en russ. Smilte og vinket til et eldre par på tur. Flere var ute å luftet hundene sin. Noen var kledd i bunad på vei til selskap. Ungdom danset og koste seg på brygga. Et ungt par kysset på broa. Jeg fikk med meg alt. Det nydelige terrenget. Der sto mannen min igjen. Han begynte å løpe foran meg. Hva var det han holdt på med? Hvorfor løp han rett foran meg? Så skjønte jeg det. Han var hare. Så deilig. Men han løp fort og jeg hadde begynt å bli sliten. Jeg ropte til han at han løp for fort. Han vet hva jeg kan. Det var bare bra.

Det var akkurat slik jeg følte meg under gårsdagens løp. Sterk og rask. Fantastisk følelse 

Så ble jeg sliten. Var oppe i en kilometer på 4:52. Pusten ble brysom høy og tung. Jeg spilte en sang i hodet mitt for å slippe å høre det. Høres rart ut, men det funket. Måtte spørre meg selv hvor sliten jeg egentlig var. Jeg hadde løpt 70 % av løypa. Hvor mye energi hadde jeg igjen? Mer enn 30 %? Absolutt. Jeg har lest at 3/4 ut i løp føler man seg mest sliten. Det stemmer. Jeg satte opp farten. Det gikk unna, og så var det under 1 km igjen. Pers var innenfor rekkevidde. Jeg ble så motivert å løp alt jeg kunne. Skoene jeg valgte var mine helt nye Novablast. Jeg prøvde de på en 7 km fredag, og var overbevist. For noen sko! Beste jeg har løpt med i hele mitt liv! Spenstige, myke, fantastisk demping og superlette. Pefekte persesko. Jeg løp alt jeg kunne og plutselig var det gått 10 km. Endte på pace 4:38 og 47:09. Jeg kjente en stor klump i halsen. Var så uendelig lykkelig. Runners high så det holdt. Høy på livet. Stolt. Veldig stolt. Jeg er god - i min målestokk. Fire dager før jeg blir 44 år perset jeg. Med hele 51 sekunder. Jeg møtte mannen min. Svetten og snørra rant. Det hadde blåst så utrolig mye så jeg var bustete og hadde jord og grus over hele meg. Herlig. Jeg så ungdommen på brygga igjen. Hadde lyst til å gå ned til de å hive meg med på dansen, så lykkelig var jeg. Jeg er så glad jeg valgte å delta på dette løpet akkurat i går. Dagen ble veldig fin. Kvelden også. Det ble kos og glede. 

Bena føles veldig bra i dag. Det er jeg overbevist har noe med skoene å gjøre. De skåner bena mine når jeg dundrer avgårde. Nå gleder jeg meg allerede til neste løpetur. Løping er en stor del av meg og jeg håper det alltid kan være det.

God mai måned videre og ta var på deg selv <3

Link til skoene finner du her:

https://www.asics.com/gb/en-gb/novablast%E2%84%A2%E2%80%8B/p/1012A661-100.html?width=Standard&rrec=true

skrevet av
portrait

Linn Ravn

Salgsansvarlig/trenings assistent Aktivitetshuset Staals og Aktør fra FROGNER

Aldersgruppe: 45
Klubb: Romerike Taekwondo klubb
Trener: Master Dong Van Nguyen

Mine disipline
Boksing / Fighting trent Styrketrening 10 km Stiløp Halvmaraton

Flere blogger