Et brutalt og samtidig helt fantastisk møte med ultraverdenen. Hvor grensen mellom himmel og helvete er tilnærmet usynlig, og Roxette sin sang «sleeping in my car» fikk en helt ny mening.

Det hadde nesten gått et år siden korona hadde forandret livene våre totalt. 2020 var et år hvor mål ble satt til side og et slags venteår. Flere løp ble avlyst, jeg hadde et skadeavbrekk og de virtuelle løpene ble aldri min greie. I starten av 2021 bestemte jeg meg for at dette året skulle bli annerledes. Dersom det å reise og løpe maraton ikke var aktuelt, ønsket jeg likevel ha noen tøffe mål å jobbe mot. Valget falt på et 24-timers løp, «24 Hours in Hell» på Stjørdal, ca 30 minutter fra Trondheim hvor jeg bor. Konseptet gikk ut på å løpe rundt i en løype på 1 km, snu vei hver fjerde time og holde det gående i 24 timer. Videre kunne en ikke bruke mer enn 30 min pr runde inklusive mat- og dopauser om en skulle få «survivor» beltespennen. De fleste som jeg fortalte dette til, mente at det hørtes ganske sprøtt ut. De tok nok ikke helt feil, men det ligger noe i uttrykket «det gærne har det godt».

Jeg hadde vært over maratondistansen tre ganger i mitt liv da jeg stilte til start. Dette løpet representerte et mål som var noe skremmende, men som samtidig trigget meg. «24 Hours in Hell» var en mulighet til å teste mine egne grenser til det fulle. Jeg ville se om dette var fysisk mulig for meg. På veien mot målet fikk jeg mange gode råd av andre som hadde fullført slike løp tidligere, hentet inspirasjon fra både podkaster og sosiale medier, samtidig som jeg forsøkte å visualisere hvordan jeg skulle finne min plass midt i denne galskapen.

Forberedelser og tanker før start

Jeg pakket i kjent stil, omtrent like dårlig som når jeg reiser på ferie. Me andre ord, altfor mye. Møtte opp med flere store bagger fullpakket med klær, jakker, sokker og sko. Jeg visste ikke hva jeg gikk til og ville være forberedt på alt. Babypudder, bodyglide, imodium, ibux og gnagsårplaster var også med etter anbefaling fra mer erfarne ultraløpere. Min strategi var å starte med et rolig og behagelig tempo, og holde dette til det ikke lenger var så behagelig. Velvitende om at jeg kom til å treffe flere vegger underveis. Rundt 30 km som var omtrent det lengste jeg hadde løpt på trening det siste året, etter maraton som er den distansen jeg har løpt på flest løp og etter 63 km som var det lengste jeg hadde løpt noen gang ved to anledninger. Hva som kom til å skje etter det var uvisst, det måtte jeg bare ta der og da. Når kroppen kom til å visne måtte jeg støtte meg fullt ut på det mentale. En kan komme langt på viljen.

Dette ville være som tre arbeidsdager på 8 timer, et kveld- natt- og dagskift. Hvor det naturligvis ville bli tøffest på nattskiftet. Et sted mellom kl 03-05 var det forutsatte knekkpunktet. Forholdet til tid slik jeg kjente det måtte glemmes. Det var ikke lenger mulig å motivere seg med verken gjenværende tid eller distanse. Her handlet det nå om runder. Jeg skulle ta en halv gel og litt drikke etter hver fjerde runde, spise et større måltid hver fjerde time (samtidig som vi snudde vei så jeg slapp å tenke) og gå noen runder rett etter matinntak for å redusere sjansen for magetrøbbel.

24 Hours in Hell – den uendelige løpereisen

Fredag 10 september kl 16:00 startet så mitt lengste løpeeventyr. Jeg hadde med meg flere par sko, men det var Novablast 2 som var mine utvalgte til start. Det regnet mye og det var vått og surt. For en godværsløper representerte dette nok en utfordring. Imidlertid har jeg alltid sagt at når det kommer til løp så gjør jeg mitt beste uansett vær, og dette skulle ikke være noe unntak. De første 20 km gikk relativt smertefritt. Tross det dårlige været, koset jeg meg. Jeg holdt meg til planen om mine 4 runder, slo av en prat med andre løpere i løypa og vinket til kjentfolk. I det jeg passerte 30 km kjente jeg noe ubehag i den ene foten. Det var en blødende tå som møtte meg. Jeg tørket beina, tok på meg tørre sokker og skiftet sko. Den neste modellen som stod for tur, var Magic Speed. Ikke fordi jeg ønsket noe tempo i dette løpet, men rett og slett fordi jeg synes de er så behagelige å ha på. Jeg trengte en mental boost, og ville kjenne meg lett og ledig, om det så var for en liten stund. Ole som jeg hadde meldt meg på dette sammen med så jeg nesten ikke noe til. Moren til Ole var supporten vår og hun bekreftet heldigvis at det gikk bra med han også.

På 37 km spiste jeg den første koppen med nudler, tok den med og gikk meg et par runder. Møtte på Ole like etter å ha passert maraton og derfra holdte vi to sammen resten av løpet. Jeg husker at jeg tenkte på 43 km «nå starter ultraløpet». Mørket hadde senket seg og stemningen var enda god. Supportområdet var godt belyst og var et av flere høydepunkt rundt løypa. Der stod det mange kjentfolk og heiet oss frem og det var også der vi rundet av rundene våre. På de andre hjørnene stod det flere funksjonærer og den berømte «flaggmannen» og laget liv for oss. De spilte musikk, kom med noen motiverende tilrop og ga oss mye energi underveis.

Vi nærmet oss rundt 70km da jeg kjente at lett og ledig ikke lenger var det riktige skovalget. Dermed skiftet jeg til Glideride 2 en mer stabil og dempet skomodell. Denne ble med meg løpet ut. Jeg og Ole holdte humøret oppe. Noen ganger var det oppriktig, andre ganger gode innslag av galgenhumor for å lure oss selv. Det hendte seg at jeg så på klokken og ble skrekkslagen av tanken på hvor mange timer som enda gjenstod til tross for at jeg allerede hadde en ny distanserekord. Likevel prøvde jeg å holde fokuset mest på «en runde til».

Totalnekken

Vi vekslet mellom å løpe et par runder og gå et par runder. Flere langt mer erfarne løpere enn oss gikk også en del, så det føltes helt riktig å gjøre det samme. Dessverre så kjente jeg at jeg begynte å bli forferdelig trøtt. Det var ikke mulig å kontrollere det lenger, og jeg sovnet nesten mens jeg gikk. Jeg visste faktisk ikke at det var fysisk mulig å sovne mens en er i bevegelse. Vi tok en liten pause i supportsonen. 50 miles (80 km) var fullført og her kom knekken. Jeg hadde vært litt spent på når denne kom. Tanken på å gi seg var ikke fremmed, samtidig var det høyst uaktuelt. Smerten i beina var også mer fremtredende. Jeg gjorde et par forsøk på å tøye den bort og vi fortsatte noen runder til. Jeg klarte nesten ikke å stå på beina og det var som om både kropp og hodet slo seg av. Jeg var som en telefon som ga fra seg de siste pipene for den går tom for batteri. Klokken var rundt 05 på morgenen og jeg lette desperat etter et sted å legge meg ned. Midt i den ene runden sa jeg til Ole «der er det noen trepaller, kan jeg ikke bare legge meg ned der litt?». Etter hvert som vi kom nærmere de såkalte pallene så jeg at det ikke var noe der. Jeg ble sjokkert og Ole lo. Han hadde ikke forstått hva jeg snakket om i det hele tatt. Jeg hallusinerte for første gang på et løp. Det var en ny og delvis skremmende opplevelse. Noe måtte gjøres, jeg hadde ikke sjans til å fullføre løpet i den tilstanden jeg var i.

Gjenoppstandelsen

Løsningen ble å legge meg i bagasjerommet på bilen til Ole og sette på alarm på 10 minutter. Jeg rullet meg godt inn i boblejakken min og sovnet før jeg visste ordet av det. Alarmen ringte brått og jeg spratt opp. Jeg husker at jeg følte meg som en hund som satt i bagasjerommet og ventet på eieren sin. Ole kom som planlagt etter to runder og vi fortsatte videre. Etter den runden ønsket Ole også å ta en power nap i bilen. Jeg tok på musikk og la på løp. Til min store overraskelse våknet jeg til liv. Jeg løp en av de to rundene mens Ole sov på rundt 05:29min/km. Hvor kom den farten fra etter 90 km i beina? Det var en intens lykkerus. Jeg hadde stått opp fra de døde. Jeg lo og koset meg, folk så rart på meg. Var det samme person som nesten kollapset i supportsonen noen timer tidligere? Dagslyset kom frem, det var en liten anelse av sol og vi kjente begge på at vi fikk en ny giv. 100 km ble feiret med frokost som bestod av en rett i koppen pasta blognese.

Dagskiftet – den siste arbeidsdagen

Vi snudde retning for fjerde og nest siste gang. Klokken var 08:00, den siste av de tre arbeidsdagene var i gang. Uansett hva som skjedde nå så kunne vi ikke gi oss. Etter alt som vi hadde vært gjennom så var det kun et valg, vi skulle fullføre om vi så måtte krype i mål. Flaggmannen stod fremdeles på og virket nærmest uberørt av natten. Flere i løypa så derimot medtatt ut. God løpeteknikk var det bare å glemme, det handlet kun om å komme seg rundt. Folk haltet, armer som slengte i alle retninger, noen gråt, og vi kjempet alle den samme kampen. Ofte da vi passerte supportsonen ble vi møtt med stor støtte og velmenende ord om at det det til slutt kom til et punkt hvor det var like vondt uansett, så det var bare å holde ut. De hadde rett. Etter hvert så nådde vi maksimal smerteterskel og ble der.

Klokken ble 12 og vi kjente på at til tross for at det kun var 4 timer igjen så var det fryktelig tungt. Vi var usikre på om vi hadde mistet sjansen på «survivor» beltespennen etter nattens power nap og lengre pauser. Det tok ikke lang tid før det var en i supportsonen som sjekket dette og sa at vi lå i rute til å få denne. Dette ga oss nok et håp, noe ekstra å kjempe for. Om ikke vi nådde kravet for medalje (100 miles/161 km) så skulle vi hvert fall ha denne. Etter et par timer kom det to venninner innom med burgere fra Burger King. Gleden var stor, og det betydde så uendelig mye for oss. De var helt sjokkerte over det synet som møtte dem. Det er ikke slik du ser for deg sluttspurten av et løp. De sa at det så ut som «walking dead», zombier som ruslet rundt tom i blikket runde etter runde. Vi derimot så glade og pigge ut. Det føltes ikke sånn på innsiden. Humor og god en dose falsk positivitet var nok det som hadde holdt oss oppe.

Håpet i enden av tunnelen

114 km var nådd. Dette var min tidligere distanserekord nådd på en uke, som her ble knust på en dag. Det var nesten ikke til å tro. Jeg var så stolt og glad. Dessverre så begynte både gnagsår og hovne ankler å gjøre ubeskrivelig vondt. Smerten var kvalmende, og det begynte å tære på humøret. Heldigvis hadde vi en god support som tok vare på oss. Vi satte på nye gnagsårplaster, og fikk både voltaren og ibux. Etter en liten stund gikk de intense smertene over i en håndterlig smerte. Målet vårt var bare å holde rundetidene. Når målet om 100 miles ikke lenger var en mulighet var det ikke vits i å ødelegge seg helt. Det var faktisk stort nok å fullføre dette, samtidig som vi hadde kun tre uker på oss til å komme oss før vårt neste løp, London maraton. Vi løp en runde i ny og ned for å variere belastningen, samt kjenne på mestringen over at beina fikk det til selv når det ikke kjentes slik ut.

Resten av vennegjengen kom som avtalt. Da visste vi at vi snart var ferdige. Det var snakk om maks 7 runder til så var dette over. Vi fortsatte runde etter runde, med en god stopp i supportsonen for motivasjon fra kjente og kjære. Vi hadde det ikke travelt. Vi skulle fullføre og det var det. En tenkte tanker som «det hjelper ikke å løpe noe fortere, vi blir ikke fortere ferdig uansett», i motsetning til mange andre løp så det var det sant denne gangen. Siste runden avsluttet vi med å løpe i mål. Vi var ferdige. 135 km og 24 timer senere var vi kommet over målstreken for aller siste gang. «Survivor» beltespennen var vår og vennegjengen stod klar med bobler.

Tanker i etterkant

Jeg gikk uvitende inn i dette, ville teste grensene mine og krysse dette av listen min. Til min store overraskelse sitter jeg igjen med en så utrolig bra følelse etter denne opplevelsen. Jeg har lyst til å gjøre det igjen. Mye er også takket være arrangørene som stod på dag og natt for å gjøre dette arrangementet så bra som det ble.

Det er noe eget med 24-timers løp. Alle deltakerne har det vondt og alle har holdt på like lenge. Likevel er de så inkluderende og støttende med hverandre uavhengig av nivå. Du møter ingen spisse albuer som i andre kortere løp. Det er et helt unikt løpemiljø. Til tross for vår manglende erfaring i ultraverdenen ble vi tatt godt imot. Ultraløp er fascinerende med sine dype og mørke kjellere på den ene siden og de euforiske oppturene på den andre. Kontrastene er store, og følelsene er mange.

Det er mye sannhet i det jeg pleier å si på spinningtimene mine til deltakerne: «det kan hende at du klarer mer enn du tror, men det er bare en måte å finne det ut på». Det fikk jeg virkelig kjenne på under dette løpet. Jeg har lært at det alltid er mer å hente. Selv når det kjennes ut som at du ikke klarer mer, så må du bare fortsette til det plutselig kommer uante krefter inn. Dette er magien med et ultraløp og den aller største seieren, seieren over en selv.

Med dette håper jeg å inspirere andre til å våge å drømme stort og jage hårreisende mål. Dere vet ikke hva som bor i dere før dere prøver.

Link til skoene jeg brukte under løpet finner dere under her.

Novablast 2

Magic Speed

Glideride 2

skrevet av
portrait

Tanja Christine Gaivoronski

Controller og treningsinstruktør fra Trondheim



Mine disipline
Maraton Styrketrening 10 km Halvmaraton Ultraløp