Det har vært over 1,5 år uten noe særlig arrangementer, sosialt og løp. Nå kommer alt på en gang, og jeg elsker det!

Jeg har aldri løpt maraton, men den siste uken har vært et maraton med happenings. Sist lørdag møttes 10 av ASICS frontrunnerne for å løpe Sentrumsløpet, "uplifte" Oslo (se mitt forrige blogginnlegg) og spise sammen. Solen skinte og byen viste seg fra sin beste side. Glade mennesker fylte gatene i Oslo, og det var en folkefest. Det var så fint å treffes igjen og heie på hverandre og andre. Helt herlig. Bildet innledningsvis er fra lykkelige ASICS Frontrunnere før start på Sentrumsløpet, og er tatt av @pimmsthlm 

Vår teamie Andreas VANT 5 km og jeg holdt på å sprekke av stolthet!

Mandag var jeg på taekwondoen, og tirsdag var det igjen tid for løp. Sørkedalsløpet. Det er 11 km i et utrolig kupert og krevende terreng, og jeg elsket hvert sekund av løpet. Min teamie Simen var med. Solen skinte også denne dagen, og det ble en flott opplevelse.

Slitne, men glade etter Sørkedalsløpet

Onsdag var det tid for min teamie Kim og meg å være med på Torshov Sport sin løpegruppe. Kim var så flink instruktør og hadde laget ettermiddagens opplegg. Vi var en god gjeng som løp intervaller sammen  - også denne dagen skinte solen. Deltakere fikk prøve ASICS sko, og det var så god stemning. Vår teamie Angela dukket også opp, og jeg møtte flere løpere jeg kjenner fra So Me og jobbsammenheng. 

Vår kaptein Kim og meg etter treningen med Torshov Sport

Lørdag var dagen jeg hadde sett fram til lenge. KK Mila. Jeg elsker alle løp, men det er noe spesielt med det løpet. Det å varme opp på Bislet Stadion med hundrevis av andre damer er noe for seg selv. Musikken. Stedet. Atmosfæren. I love it! Jeg har vært med mange ganger før. Gårsdagen var annerledes. Alt er jo annerledes i år. Det er restriksjoner. Vi er fremdeles inne i pandemien. Mannen min er alltid med for å heie, men jeg skulle møte to av mine frontrunner teamies Jevi og Angela. Derfor "slapp" han denne gangen. Vi tre jentene var på cafe, skravlet og koste oss før start. Jeg blir alltid så stresset og nervøs før løp, så det var godt å være med de. Det hjalp, og jeg var roligere enn jeg pleier. Solen skinte denne dagen også, jeg kunne ikke tro det. Hver eneste dag i en uke i strekk har vi hatt så nydelig vær.

Jeg varmet opp, og stilte meg ved start. Småpratet litt med noen av de andre som sto ved meg. Jeg stilte meg nesten først. Sist gang KK mila ble arrangert på Bislet var i 2019. Da endte jeg på 11. plass på 5 km løpet. Jeg har hatt en drøm om å komme blant topp 10 siden. Derfor måtte jeg stille meg såpass langt framme. 

Løpet var i gang. Vi fosset ut av stadion. Den første bakken fløy jeg opp - på endorfiner og lykkerus. Jeg telte 6 stk foran meg. Det gikk etter planen så langt. Etter en stund løp en jente forbi meg. Det var helt ok. Jeg var fremdeles på topp 10. Jeg løp alt jeg kunne. Det gikk nedover og bortover. Det er ingen flat løypa. Jeg så meg over skulderen noen ganger - for å se om noen holdt på å ta meg igjen. Ved 2 km sto det et kor - som det alltid pleier. De sang ikke akkurat da jeg løp forbi, og jeg hørte masse heiing. Jeg løp alene, og jeg skjønte heiingen var til meg. Jeg fikk en klump i halsen og vinket til de. Litt bortenfor sto en Mor med et barn på armen - og viftet med et flagg. Hun hadde med musikk også. Jeg vinket og smilte til de da jeg passerte. Så utrolig rørt jeg var! Etter en stund kunne jeg måle på heiingen bak meg hvor langt det var til neste løper. De frivillige med gule vester heiet også masse, og viste veien. Noen vakter var mer opptatt av mobilen sin og hverandre, og jeg måtte rope til de hvor jeg skulle løpe. Løypa er ikke merket og når jeg løper flere hundre meter alene er jeg avhengig av å få vist hvor jeg skal. En gang spurte jeg en politimann jeg passerte. Rett etter han viste en mann meg veien. Jeg vinket og måtte smile av meg selv. En halvgal dame med startnummer på brystet og svette som silte. Jeg fikk øye på drikkestasjonen. Halsen var knusk tørr og det hadde vært utrolig godt med en slurt eller to. Jeg løp nærmere og så alle glassene. De sto på rekke og rad, og noen sa "vær så god" til meg. Jeg smilte, motsto fristelsen og løp forbi. De sekundene jeg hadde brukt på å ta tak i en kopp og drikke hadde jeg ikke. Måtte si til meg selv at jeg overhodet ikke trengte drikke på så kort distanse. Det var bare å ikke svelge. Om jeg svelger underveis i et løp har jeg gjort det. Da blir jeg tørrere enn Sahara i halsen og får følelsen av å bli kvalt av slim. Det er jo langt unna sannheten, men det oppleves slik. 

Jeg vet at det er en brutal bakke mellom 3 og 4 kilometer. Den gikk ganske greit. Jeg er vant til å løpe i bakker. Liker det, faktisk. Da jeg kom på toppen ble jeg overasket. Det var en ny vri på løypa. Enda en bratt bakke måtte løpes - på grus. Den hadde jeg ikke lyst på akkurat er og da. Jeg måtte tenke på de fine skoene mine. Jeg har lenge ønsket meg karbonsko, og på onsdag ble et slikt par mine. De er lette, raske og perfekte for 5 km løp. Ikke akkurat på grus, men jeg måtte heller tenke at med slike sko kom jeg til å klare målet mitt. Jeg kjente på hvor gode de er, hvordan de gir meg et puff bortover og oppover. Jeg løp alt jeg klarte. Så gikk det nedover igjen. Jeg løp som om jeg hadde mannen med ljåen i hælene. Ga alt. Jeg passerte flere vakter som heiet, og jeg smilte og vinket - samtidig som jeg løp som aldri før. Jeg følte en stor lykke samtidig som jeg var så sykt sliten. Klokken viste at det bare var 700 meter til mål. Jeg fikk ikke det til å stemme, det er lenger inn til stadion. Jeg løp som en gal og der så jeg mål - utenfor stadion! Jeg skjønte ingenting, klarte ikke å tenke at målet var flyttet ut pga restriksjoner. Det siste som var igjen av krefter kom ut og jeg hoppet bokstavelig talt over målstreken. Jeg kommer aldri til å glemme den. Jeg kjente på runnershigh og masse gode følelser. Satte meg ned på fortauet og ble servert vann av en nydelig, smilende dame. Etter et par minutter gikk jeg inn, ned trappene og bort til goodiebaggene. De søte jentene gratulerte meg og sa jeg var en av de første som kom i mål. Jeg ble enda mer rørt. De spilte en fin sang som runget inne på stadioen. Jeg så på alle damene som gjorde seg klare for å løpe 10 km. Jeg tenke på tiden vi har vært i - og er i fremdeles. Tenkte også på hvor heldig jeg er som har helse til å gjøre det jeg elsker. Tankene gikk til mine teamies, og gleden det er å ha venner med samme interesser. Jeg tenkte på at jeg er ASICS Frontrunner, og på alt jeg får oppleve med de og det. Barna mine som ventet spent på resultatet. Og på mannen min som fulgte med. Jeg gikk bortover og noen fremmede damer på tribunen gratulerte meg med vel gjennomført. Det ble for mye. Jeg gråt. Gledestårer. Fordi jeg var sliten, lykkelig, stolt og glad. Jeg blir stadig overasket over hvor mye idrett gir, og hva det betyr for meg. Det er godt. Jeg endte på 9. plass av alle deltakerne, og jeg vant min aldersgruppe. Jeg kan ikke si nok at det viktigste er å delta, men det er også lov å glede seg over gode plasseringer og når mål nåes.

Gleden er enda større når den deles <3 Følelsen av ny PB er ubetalelig. En lykkelig Jevi.

Jeg møtte Angela, og vi ventet sammen på at Jevi og løpevenner skulle komme i mål etter sine 10 km. Jevi perset, og var så lykkelig - og vi på hennes vegne. For en dag. For et team. Vi danset og koste oss i solen.

Angela og jeg etter løpet <3

Jeg trengte denne dagen. Etter alt som har skjedd med det siste 1,5 årene trenger vi slike opplevelser. Jeg tror det har gjort noe med veldig mange av oss. Noe bra. Vi har kanskje lært oss å sette mer pris på ting, hverandre og opplevelser. Se hva som er viktig i livet og hva vi kan leve foruten. Det er alltid noe å lære av ulike situasjoner. 


I dag føles det som om jeg har vært på fest. På en god måte. Mannen min fikk meg med ut på en deilig, rolig løpetur i skogen. Solen skinte i dag også. Fantastisk. Det ble en veldig fin tur. Recovery run som det heter på godt norsk ;) Nå er det snart en ny uke, og vi er inne i en ny årstid. Ta vare og alt godt for den nye uken <3

Link til skoene jeg brukte:

METARACER

The METARACER™ shoe is made for runners who want the most out of their fast-paced training and racing. The upper is designed to capture as much airflow as possible, which helps keep feet cool. This cooling provided by the shoe means your body do...

Handle nå

skrevet av
portrait

Linn Ravn

Salgsansvarlig/trenings assistent Aktivitetshuset Staals og Aktør fra FROGNER

Aldersgruppe: 45
Klubb: Romerike Taekwondo klubb
Trener: Master Dong Van Nguyen

Mine disipline
Boksing / Fighting trent Styrketrening 10 km Stiløp Halvmaraton

Flere blogger