Overskriften viser til to fokusområder i mitt liv. To enkle ord på ‘b’. I denne artikkelen vil jeg ta en kikk i speilet. I år løp jeg 4 maraton, krysset mållinjen på mitt totalt niende, åtte av disse har vært utfordrende. Mitt niende maraton, resulterte endelig i fantastisk følelse over å ha løst «maratonkoden». Snudde jeg noe vanskelig til noe lett? Å se i speilet har en stor fordel, jeg kan heller ikke på stående fot se noen annen grunn til å bruke energi i fortiden enn dette:
  1. Refleksjon og evaluering til læring for videre utvikling.

En bok jeg har hørt referert fra «Meningen med livet» (av Einar Duenger Bøhn), konkluderes med at (spoiler alert!) utvikling er meningen med livet. Det er skrevet mye om utvikling, lean og kontinuerlig forbedring. Forskning tilsier at selskaper med en etablert kultur for å etterleve dette, er de selskapene som overlever i det lange løp. Jeg vil overleve i det lange løpet! Derfor treffer også årets slagord fra ASICS en nerve hos meg: «Win the long run!». Det gir gjenstand og motivasjon for dypdykk i egen utvikling.

Utvikling er krevende å detektere fra dag til dag, man ser blant annet ikke områder et barn har vokst på ved å evaluere gårdagen. Men over tid, registrerer man hva som har endret seg ved evaluering og refleksjon. Julen har for undertegnede vært et naturlig tidspunkt for selvransakelse og egen vurdering av tiden som er tilbakelagt. Gjenstand for dette er at et år har gått og et nytt står for tur, men også det at julehøytiden lokker frem mer følelser enn kanskje ellers i året. Følelser er drivkraft og energi til å gi mer dybde og bredere perspektiv, noe som er viktig i min «prosess». Med dette som bakteppe tar jeg et dypdykk i løpeåret 2019. Hva beveget meg? Hva begeistret meg? Jeg håper også jeg beveget og begeistret andre. Om ikke her i skriften, så i løpet av 2019.

Et maratonår

Vinterens treningsgrunnlag skal testes under Barcelona 10.mars (Link: Racereport Barcelona). For første gang har jeg droppet tidligere års opplegg der jeg har spart de lange turene til høsten. Fordelen her er at dette har holdt meg motivert for å bygge et godt treningsgrunnlag gjennom vinteren. I Barcelona merker jeg, som ved mine 5 tidligere maraton, at jeg går i den berømte «veggen» etter 34km. Huff og huff, jeg vil så gjerne få til de lange løpene, men jeg virker ikke å være egnet for denne typen sport (i hvert fall ikke denne distansen). Kjente også litt salt i såret når en spansk lagkamerat fra ASICS Frontrunner Eric Domingo Roldan, roper når han passere 17km (jeg er på 13km i en u-sving og løypa møtes): «Hola viking, ASICS Frontrunner, venga, venga!» Eric er allerede 5km foran meg i løypa og han skyver sin syke mor foran seg i rullestol. Godt ment fra en sterk og atletisk helt fra den sørlige delen av kontinentet. I den stekende solen, kom fra -11 hjemme i Norge til +22 i Barcelona, står ting ganske klart for meg i hodet: «Hjem å trene, Kim!». Tiden ble 4t 14min, og følelsen var ikke noe videre positiv bortsett fra at jeg stod distansen ut, om enn noe småtrøblete.

Paris

Har jeg et talent så er det at jeg ikke gir opp. Neste maraton var i Paris 14.april (Link: racereport Paris). Det gav litt over 1mnd med recovery og forberedelse. Inntil 3 dager før dette racet var alle lamper grønne og formen stigende! Men: -har aldri hatt bihulebetennelse, den satt som en kule i nesekanalene og dagen før avgang sørover måtte jeg ringe legevakta. Forklarte situasjonen som en mann. Sutret og klagde over hvor elendig forfatning jeg var i. «Jeg skal på et oppdrag i Paris, der jeg skal teste løpesko, være modell for disse, og ikke minst gjennomføre min beste maraton noensinne! Hjelp meg, jeg klarer jo knapt puste!».

Banket på med antibiotika og Rinexin. Det hjalp litt, men jeg var ganske zombie hele helgen. Øynene min var på vei ut av hode, lik en dypvannsfisk som for rask har blitt trukket på land. Solbriller på i døgnets våkne timer, og et bein foran det andre. Vakker by og en akseptabel tid faktisk med tanke på min patetiske tilstand (4t 36sek), men best av alt: Jeg møtte aldri den berømte maratonveggen!

Jeg dedikerer alle målganger til min ledestjerne. Foto: Teddy Morellec

Nye ASICS Frontrunner Norway

En svipptur til Valencia for å teste noen nye sko (ASICS MetaRun), deretter til Oslo siste helg i april. ASICS Sentrumsløpet, og nye ASICS Frontrunner Norway skulle møtes for første gang! Vi som tidligere hadde vært 6 løpere, var nå 15 (i dag teller vi 16 siden Jevi kom fra ASICS Frontrunner UK i august). Kroppen fyret av energi, inspirasjon og glede hele helgen med denne gjengen! Men som nordmenn flest, og kanskje særskilt hedmarking, så var det muligens vanskelig å lese på meg. Som jeg så i en turistbok en gang, hvor man fikk presentert det norske humøret og følelser. Uansett hva en nordmann går igjennom, eller føler så er det gjennomgående steinansikt hele veien. Bortsett fra julebord, da viser tegningen alle følelser, hele spekteret presentert på en gang (motvillig kjenner jeg meg noe igjen dessverre, her er det potensiale til å brette opp ermene og by på seg selv!). Under denne helgen med laget mitt var det flere hendelser som festet seg og beveget meg. Teammate Mari, gravid med tvillinger i uke 34. Det å levere et 10k under slike omstendigheter er svært respektfullt i mine øyne. Mari tok det som en tur med smil fra øre til øre hele veien. Hun beveget seg og jentene i magen, og dette beveget meg. Som tvillingpappa selv, der vi kun fikk 10 uker med den ene tvillingen, vekket det vel sant og si alle følelser hos meg. En enorm glede og en bunnløs sorg. Mari i frisk driv med sine tvillinger, minnet meg på en herlig følelse av at jeg faktisk også har mine tvillinger og de 2 andre barna mine med meg når jeg løper. Og at tapet av et barn har gjort meg modigere og bedre, også som løper, men viktigst av alt som menneske. Viktige steg og en god utvikling som har fått meg til å konkludere med at meningen med livet er å leve det! Tidligere i livet innser jeg at jeg var for pysete til å leve skikkelig, en ubevisst følger av janteloven, og jeg tillot meg vel heller ikke i særlig grad å kjenne på følelser. Livet leves i kupert terreng, opp og nedturer. Best på toppene, men uten grøfter og daler får man ikke det perspektiv som slikt terreng gir.

Min team mate Marius løp inn og vant 5km, han og resten av laget var stolte der han smilte fra toppen av podiet (BOOM!). Cathrine tok dagens dobbel på 5 og 10km, helt uanstrengt. «Knapt oppvarming for denne dedikerte ultraløperen,» tenkte jeg. Andreas` DNF kjente jeg også at jeg viet litt ekstra oppmerksomhet, et fartsfantom av hans kaliber virker plutselig også å være menneskelig. Selv husker jeg svært tydelig egen DNF på ski, selv om det er minst 15år siden. Man kan lære mer av et feilskjær enn noen annen erfaring. En annen greie fra dette løpet er at jeg ikke er raskeste ASICS Frontrunner fra Romerike lengre, Adna slår meg med litt under minuttet. Først og fremst konkurrerer jeg mot meg selv, men jeg kjenner et sunt (egen mening) «hrmpf!». ASICS Frontrunner Nauy, bladeløperen med en vanvittig historie. Forteller åpent om livserfaring og utfordringer mange ikke kan forstille seg. Jeg blir begeistret og inspirert av hans tilnærming, hans kamper og ikke minst hans sindige og modige vesen. ASICS Frontrunner Norway, setter ikke bare spor i gater og stier, men også spor i hjerte. «Kiiiiaaaapp!» ville ASICS Frontrunner Linn sagt, dama som balanserer to idretter og gjør det like bra i løping som i Tae Kwon Do.

ASICS Frontrunner Norway/ Foto: Andy Astfalck

Stockholm

Det var tid for å levere på maraton distansen igjen. Maraton nummer åtte, jeg fikk et råd av Cathrine om at jeg måtte bestemme meg før løpet: «Ikke rusle i gang og se hvordan det går. Ha tiden du skal avslutte på klart for deg før du starter!» «Kim, vi går for 3:45,» sa jeg til meg selv, jeg gjentok dette til det kjedsommelig før start. Jeg drakk masse vann i dagene opptil, ikke minst sov og hvilte jeg mer enn jeg hadde gjort de siste elleve årene som småbarnsforelder. Torsdag reiste jeg over grensen, til den svenske hovedstaden hvor løpet skulle skje lørdag. Logget mye av premaratonfasen på hotellrommet, beina høyt, drakk vann og knasket karbohydrater av diverse sort (pasta, ris, frukt). Så til de grader amatør, men følte meg likevel litt proff der jeg lå, mer eller mindre isolert. Føltes vel som galskap, holde på sånn, men det å knekke maratonkoden var av stor betydning!

Som hovedregel skriver jeg personlig racereport fra de viktigste løpene jeg gjør, i all hovedsak dreier det om løp som er målsettinger i sesongen. Begrunnelsen for dette er for å forstå hva som gikk rett og galt. For å åpne utvikling og progresjon finner jeg det viktig å vite hva jeg skal jobbe med, en racereport kan være med på å gjøre arbeidsområder mer konkrete og tydelige. Stockholm maraton traff meg langt hardere mentalt enn forventet. Spesielt utladningen i etterkant kom som en overraskelse. En slags utladning som også nevnes som «black hole» blant noen løpemiljøer. «Pain cave» er et annet uttrykk i når det gjelder løping og spesielt under racing. Jeg har møtt mange vegger, i livet og under mine maratoner og ultraløp. Kjent den fysiske smerten man jobber med og mot i «smertehula». Her er utdrag fra personlig racereport Stockholm maraton:

"Beina signaliserer: «Vi har ikke stort mer å gi nå». Tankene begynner å tvile på dette i det hele tatt skal holde frem til mål. Personer er ikke tankene, handlingene eller følelsene sine. Min mening er at man er den som observerer disse tingene. Og når hode får denne informasjonen fra slitne bein, kan det fort være at tanker dreier rundt tvil på fortsettelse, at lysten for å gi opp er tilstede er hevet iver enhver tvil. Som observatør av mitt system, observerer jeg røde lys og alarmer i kropp og sinn. Jeg befinner meg 40km ut i Stockholm maraton. Planen var å avslutte sterkt. Jeg overbeviser bein og tanker om at vi skal være rå nå. Planen opprettholdes, jeg presser videre. Fremover med planlagt justert fartsøkning. Jeg har en leveregel som er med på å definere meg. Først hode så hele hjerte. Med dette mener jeg at jeg gir tanker og følelser en vurdering. Dersom det er klarsignal for at dette går jeg inn i, eller dette går jeg for, så er det med full innsats." 

Selv om jeg har vært i slike situasjoner før (les: «pain cave») er jeg ikke like god på å definere når jeg er der. Faktisk var det i dette tilfellet først en stund etter at racereport var skrevet at jeg forstod når omtrent jeg beveget meg inn i denne «tilstanden». For meg er nettopp en racereport, det å gå analytisk til verks en fordel og en bevisstgjøring. I hvert fall om man ønsker forbedring og utvikling. «Pain cave» tok jeg på erfaring og under dette løpet, i utladningen etterpå følte jeg det burde legges ned ekstra innsats. Jeg overnattet en natt på hotell etter maraton, og her er utdrag fra racereport postmaraton:

"Fra utsiden ser jeg vel fortsatt veldig så kontrollert ut. Men de sies at i øynene ser man sjelen. Jeg tror vel ikke på det. Men jeg tror på at øynene snakker et eget språk. Mine er helt rødsprengt. Min sjel har et sår, og jeg merker at dette såret blør nå. Hvor lenge såret er åpent varierer. Tid til refleksjon og sortering er medisin. Søke og finne noen sannheter og konklusjoner i virvar av tanker, sirkler og spiraler. Gjerne en løpetur slik at såret kan blø raskere ut for denne gang. Ikke for å løpe fra, men for å løpe igjennom. Hoppe over, gå rundt, finne minste motstands vei har jeg aldri vært tilhenger av. Det bygger ikke karakter, og noe som kan se ut som en snarvei, kan altfor fort bli en omvei. Mitt beste råd er at hardt arbeid alltid vil lønne seg, stå i det, gå i det, eller kryp. Om ikke annet er belønning mental styrke, og det er uvurderlig payoff.
Jeg smiler gjennom tårer. Møter han (les: tvillingen, han vi mistet) mens jeg ser hvite skyer bevege seg i horisonten. Mennesker passerer bak meg i jakter sine avganger og flyturer. Jeg sitter i egne, dype tanker med blikket ut av det svære flyplassvinduet. Nederst i spiralen. En tristhet jeg ikke visste fantes før vi mistet noe av det mest verdifulle vi hadde. Kroppen min kommer til ro. Pusten er dyp og langsom, balanse er i ferd med å etableres igjen. Hjertet hamrer ikke så tungt lengre, men lettere og lettere, men til samme tid bestemte hjerteslag. Tungt å bære dette, men skjønner at jeg aldri vil kunne slippe det heller. Tristhet er i ferd med å slippe. Fingrene hans berører sjelen min. Såret plastres igjen. Jeg er glad jeg føler han. Føler dette. Det er jeg takknemlig for. For meg er det tid med min sønn, tid jeg ikke skulle hatt. Et perspektiv jeg gjerne skulle vært foruten, men når det ble som det ble så er dette verdifullt for meg."


Jeg hadde negativ splitt (siste halvdel er rasker enn første) på Stockholm maraton (første av 8 forsøk), jeg perset med over 20min. Sluttid 3:39:29, tiden ikke så farlig egentlig. Det viktige her var bevegelse i den retningen jeg ville. Et kompass er etter min mening et lang mer viktigere verktøy enn en klokke. Jeg hadde knekt maratonkoden!


Til stjerna på himmelen, vi klarte det! Foto: Andy Astfalck

Sette punktum

En oval helg til alpene for å løpe OCR (Obstacle Course Race) og sti/fjelløping i Alpene var det duket for ferie. Etter en herlig familieferie i California, der beina fikk løpt inspirerende stier, veier og strender var det duket for 2 delmål. Sørkedalsløpet, lavterskel 11k sti og København halvmaraton. København halvmaraton var for øvrig sammen med ASICS Frontrunner Scandinavia. Det å møte likesinnede gir en fantastisk energiboost av glede og inspirasjon, og kanskje aller mest her som andre møter globalt: -Følelsen av å være en del av noe større, man har venner og en løpefamilie på tvers av landegrenser. Jeg får snakket og utvekslet løpeerfaringer ned til minste detalj. Jeg har mange aleneturer på føttene, men du verden så herlig det er å kjenne på den lagfølelsen løping faktisk kan være. Delmål, eller preracing som det i mitt tilfelle kan kalles her er en uvurderlig erfaring og læring inn mot hovedmål. Jeg får sjekket status på egen form, og like viktig: -Jeg fikk en trygghet om at leveransen min i Stockholm ikke var en flopp. Halvmaraton var debut for egen del på denne distansen, jeg krysset mållinja helt greit på 1:33:13. Alt var nå klart for sesongens siste mål; Jessheim vintermaraton. Mitt mentale mantra her: «På hjemmebane, der er vi sterke!». «Sub0335,» det var tallet jeg bestemte meg for. Skrev ingen racereport, men den ville sett omtrent slik ut:

Regnskapet

Rent fysisk så beveget beina seg gjennom 4 maraton, Sentrumsløpet 10k, Xletix OCR Large Challenge (18k/ 36ish hinder) og København halvmaraton. Totalt så ble det en bevegelse på løping ca 2100km, sykling ca 1950km og svømming 15km + 145t styrketrening (Crossfit/HIIT basert) og 60t utøying og yoga. Bedre enn i 2018 (i underkant av 15% forbedring), og ambisjonen for 2020 er ytterligere forbedring og utvikling. Hvert skritt og hvert sekund teller. Del 2 av denne artikkelen kommer på nyåret, unnagjort tilbakeblikk, og men friske øyne er fokuset fremover. Det er jo tross alt i den retningen vi beveger oss.

Riktig så gledelig jul!

Ønsker alle et nyttår fylt med bevegelse og begeistring,

Kim

skrevet av
portrait

Kim Borge Kolstad

HR rådgiver fra Jessheim

Aldersgruppe: 30+
Klubb: Instruktør sykkel og kettlebell, Spenst Jessheim

Mine disipline
Ultrastiløp 10 km Ultraløp Fitness Funksjonell trening Styrketrening
Maraton Stiløp Hinderløp

Flere blogger