Ett ultraløp i bakgården.

Den fjerde nattevakten.

Et ultraløp i bakgården.

Det går en uke før jeg får samlet tankene mine rundt døgnet 24. april.

Sist jeg løp et 24-timersløp var i 2017, innendørs på Bislett, 164 km ble det den gangen. Da var det ingen høydemeter, ingen vind som jobbet imot, ingen røtter og stein. Det var folk rundt meg hele tiden, håndlanger og support på hver runde og lette klær. En litt annen arena med andre ord.

Så utfordringen var: Kunne denne PB'en slås i egen bakgård?

Påmeldingen til Hagemanns 24-timersløp var ganske impulsiv en uke i forveien. Oppvarmingen bestod av tre nattevakter og noen korte løpeturer.

Det at jeg hadde jobbet disse nettene fra tirsdag til fredag bestemte jeg at skulle være min fordel, da løpet hadde start ved midnatt.

- Dersom du bestemmer deg for at det er en fordel, så blir det en fordel, sa min kloke mann.

Tankens kraft og alt det der…

Starten.

Den samme kloke, og snille (!) mannen stod jammen sammen med meg på startstreken kl 23.59 fredag kveld. Jeg var klar for den fjerde nattevakta.

Det var vind fra nord, kaldt og klart da vi startet å løpe i den mørke skogen bak huset vårt. Vi løp noen kilometer i skogen og noen på sykkelsti før han gjorde som alle normale mennesker ville gjort, løp hjem å la seg. Selv fortsatte jeg på den lokale friidrettsbanen da skogen ble for mørk og ulendt i disse timene fra ett til fem.

Banen gjennom natten var fin. Jeg fikk besøk av både rådyr og en katt. De stoppet nysgjerrig opp og så ut som de tenkte sitt.

Jeg tenkte igrunn ikke stort, hørte på podcast og ventet på soloppgang. Synes kilometrene kom litt tregt, og jobbet litt med motivasjonen disse første timene. Tilbake til det senere.

Når sola står opp og fuglene synger.

Da det lysnet ved fem-tiden kunne jeg med lettelse og glede forlate den dørgende kjedelige banen og fortsette reisen i skogen.

Skrudde av lyden i ørene og hørte på fuglene i stedet. Det var faktisk idyllisk.

Etter seks timer og rundt seks mil løp jeg for første gang hjemom for å fylle flasker, spise litt og anvende toalettfasilitetene. Somlet ikke, jeg ville videre. Så det bar til skogs igjen. Først alene, deretter med «snill mann» en times tid. Og sånn fortsatte det da, og av redsel for å kjede dere bør ikke akkurat det beskrives i detalj. Jeg løp rundt og rundt i skogen, iblant med drikkevest, iblant orket jeg ikke og løp hjemom og drakk.

Aldri mer enn seks kilometer hjemmefra – kortreist ultra.

Min lillebror kom utpå dagen for å være med på moroa. Det var deilig å få noen kilometer med selskap av ham. Min eldste datter dukket opp i skogsløypa med gave til mammaen sin. Jeg grein en skvett og klokken nærmet seg fire.

16 timer løping og 135 km i beina.

Jeg kom til et punkt ved firetiden hvor jeg ikke lenger «orket» å være sosial. Jeg ville være alene, og lillebror fikk sparken som ledsager. Ei venninne som tilbød seg å komme en time senere fikk bestemt beskjed om at det var en dårlig ide.

Skobyttet

Eller, det fatale skobyttet!

Neida, det høres for dramatisk ut, men idiotisk det var det.

I samme moment som jeg gikk inn i denne asosiale sinnabobla kom ideen om å bytte sko. Tanken var å være «snill» mot føttene. Jeg endte med totalt motsatt virkning.

«Note to self» . Bytt aldri en sko som funker. Dette vet jeg jo. Det var bare det at lyset var på, men ingen var hjemme i toppen.

Man tar kanskje ikke de beste beslutningene 16 timer ut i ett løp? Mystisk.

Resultatet var hvertfall at det poppet opp blemmer som popcorn i en varm kjele under føttene mine og derfra gikk vi inn i en ny fase.

Smerter

Å løpe langt gjør vondt. Å løpe skikkelig langt gjør enda vondere. Smerte må øves på, erfares og du må kjenne kroppen din godt.

Ting vi har øvd på tar vi lettere og de oppleves ikke som like overveldende og skumle. Sånn er det med smerter også. Kjenner du kroppen din vet du også hvilke smerter du kan ignorere og hvilke smerter som blinker fare på ferde. Ethvert klokt menneske forstår at å løpe rundt i skogen i 24 timer kommer til å gjøre vondt. Det bør ikke være en overraskelse.

Så da må man akseptere det da, at smertene har en naturlig forklaring. Du gir kroppen din skikkelig juling, men den tåler det. Ja, du får vondt i kneet. Det er fordi du har satt beinet i bakken sånn cirka hundretusen ganger de siste timene. Det er ikke skummelt, det er naturlig.

Min strategi er alltid å godta de vondtene som kommer for deretter å vente på at det går over ved å flytte seg til et annet sted.

Denne gangen hjalp også muligheten til å irritere seg over vinden, fokusere på terrenget eller en seig bakke. Den muligheten hadde jeg ikke i den monotone Bislett-kjelleren for fire år siden.

Som nevnt gikk løpet over i en ny fase ved skobyttet.

Smerter under føttene, intense. Som kniver da jeg forsøkte å løpe, håndterbare da jeg gikk fort. Ingen jeg kjenner har dødd av vannblemmer, så da gikk jeg da!

Igjen går hodet «i svart» og jeg holder det gående uten at jeg aner hva som foregår i hodet mitt. Tomt. Ingen tanker.

Når PB nås

Klokken har blitt 21 og mørket sniker seg på igjen. Det er i grunn deilig. Mindre inntrykk og enda lettere å stenge alt ute. Det er kaldt, men jeg fryser ikke. Jeg vet jeg kommer til å klare det jeg har bestemt meg for. Noe annet har egentlig ikke vært et alternativ. Jeg har visst det hele tiden.

Mannen min går sammen med meg når 165 km nåes klokka 21.40.

- Nå gir du deg vel, spør han

- Kommer ikke på tale, svarer jeg.

Jeg går jo ikke hjem fra jobb før vakta er over, da stopper jeg heller ikke før 24-timer er nådd. Jeg er stolt! Setter på en podcast og marsjer i vei.

Slutten

Vel blåst Walle! Vel blåst!

Jeg gikk inn døra hjemme kl 00.04 og ropte hallo. Akkurat som jeg gjør når jeg har vært ute på trening.

Da hadde jeg allerede hatt min seiersdans ute i de mørke gatene i nabolaget. Den siste halvtimen, da jeg bikket 175, 176, 177 km, var magisk. Relativt pompøse Monuments med Keiino runget i ørene mens jeg gråtende slo meg på brystet. Godt det var mørkt!

Epilog

Tomheten i hodet beskrev jeg også i min forrige racerapport. Som nevnt der har jeg tidligere måttet jobbe mer med egen motivasjon underveis og mot slutten av lange løp.

Nå trengs det mest de første tre-fire timene, deretter går hodet i en slags «shut down» og målet er det eneste alternativet. Jeg kan virkelig ikke sette fingeren på akkurat når det skjer, hvorfor det skjer eller om jeg får det til å skje. Det arter seg som «ingen tanker» i ettertid. Timene blir vanskelig å skille fra hverandre.

Gjøre, ikke tenke. Dette kan avbrytes av korte blink av «tørst» eller «au, ny blemme» men så ramler jeg raskt tilbake på sporet. Det er ikke plass til å tenke på at man er sliten. Jeg kjeder meg ikke engang, SÅ tomt er det.

Og det er godt gjort å ikke kjede seg når man gjør det samme i 24 timer.

Jeg kan dessverre ikke lære det bort, for jeg aner ikke hvordan det skjer.

Denne uken har jeg gått korte turer med hunden, latt kroppen og særlig føttene hvile.

Men om ikke lenge gleder jeg meg til å løpe igjen.

Det er gøy at man fortsatt føler man kan utvikle seg, mestre og bli bedre selv om an ikke er i kategorien ung og lovende lenger.

Jeg er stolt og litt imponert av min mentale styrke. Jeg var alene, ingen hadde brydd seg en døyt om jeg ga meg. Og sofaen hjemme var aldri langt unna.

Nei, jeg har ingen traumer eller tragedier jeg har behov for å prosessere. Jeg er bare innmari glad i å løpe.

Jeg har sluttet å bry meg om at enkelte syntes jeg er sprø. Det tar jeg som ett kompliment.

skrevet av
portrait

Cathrine Melsom Walle

Sykepleier fra Tønsberg

Aldersgruppe: 40-45

Mine disipline
Ultraløp Ultrastiløp Maraton