Presser videre utover 50km. 50km er min personlige rekord på en løpetur. I dag skal jeg ikke se mållinjen før etter 73,3km. Jeg løper Oslo 17.mairaton, og det er distansen på trippelen som skal gjennomføres (10km, hel- og halvmaraton, distansene under Oslo maraton). Inn i det ukjente...

Løping er en utmerket arena for å bygge karakter.

Verken tom, eller utladet så langt inn i løpet. 55km ut, kropp, tanker og følelser vil samme vei. Fremover! Jeg kjenner på glede, pådriv og en slags fandenivoldskhet: «Dette skal jeg jaggu meg klare!» Selvsnakk er visstnok et viktig verktøy for å mestre utfordringer. Her gjelder det å si de riktige tingene til seg selv: «Norge mitt Norge, du er fin!» Viktig å bygge andre med de riktige ordene også, men i mangel av konkurrenter og likesinnede (soloracing, les: koronarestriksjoner), er det den norske vakre naturen som får superlativene. En vanvittig god følelse og feire 17.mai her. Norges bursdag feires på langtur og mange timer går med til å nyte den herlige norske naturen. Positivitet ift det rundt seg, og det inni seg, er gode verktøy som trigger en sliten kropp fremover.

Løpet ble markedsført som en virtuell challenge på selveste 17.mai. Siden løpet ble markedsført fra midten av april lå det og fristet i bakhodet. Vårens store mål var egentlig EcoTrail 80km i Oslo. Men som alle andre race satte korona en stopper for originale konkurranser denne våren. Beina var herdet gjennom vinterens gode løpeturer og jeg så virkelig frem til å teste formen på en ukjent distanse for meg. Allikevel tok det helt inntil uken før 17.mai før jeg bestemte meg for å delta på 17.mairaton trippelen. Motargumentet mitt var at det ville ta av tiden med familie på Norges bursdag. Fikk tommelen opp og støtte i heimen på tankene mine for gjennomføring. Fra det øyeblikket var det alle kluter til, fokus og masse motivasjon i retning racet. Nettopp dette er et mentalt virkemiddel: Besluttsomhet! Det å bestemme seg tydelig og skikkelig har en sterk drivkraft. Tydelig med seg selv i forhold til forventning til seg selv. Herunder på prosess, fremtoning under race, tid og fart. Jeg noterte 4 stikkord (triggerord) for selve racet: tålmodig, yte/nyte turen og 8timer.

Sertifisering.

Det å jakte øyeblikk som bryter deg ned fysisk og mentalt. Øyeblikk og situasjoner som generer tanker om å gi opp, høres kanskje ut som selvpining. Det er kanskje korrekt også. Å velge minste motstands vei er mer behagelig, og mye lettere å gjennomføre. Dette avhenger selvfølgelig av hvordan man er satt sammen, hva som er personlige drivere og gir følelsen av mestring og hva som gir god selvfølelse. Jeg vet at å finne egne grenser, motarbeide negative tanker og sprenge grensene mine er noe som bygger meg. Å løpe lengre enn jeg noensinne har løpt tidligere er for meg en utmerket arena der jeg vil treffe på tanker som forteller meg at jeg bør vurdere å gi meg. Det kan også være andre arenaer der jeg kjenner at jeg blir ukomfortabel og tanken om å la være virker fristende å følge. Et eksempel på dette er å lage videosnutter under denne langturen, attpåtil på engelsk for deretter å kvie seg for å dele det offentlig. Et verktøy jeg bruker under race og harde løpeturer er som nevnt selvsnakk. Jeg har en setning som har fulgt meg, og som konkluderer ubehagelige situasjoner for meg. Ordene får meg til å leverer, fortsette fremover og bane vei gjennom den motstanden og hindringene jeg selv har skapt: «Dette får du tåle.»


Vinterens trening skulle til pers. 17.mairaton var scenen som var duket for gjennomføring av sertifisering. Jeg ville teste meg på et nivå jeg mente jeg var klar for, og etter vinteren banking av kilometer og mil i beina, hadde jeg grunnlaget inne for å la meg teste. Ultraløp er mål jeg har jobbet mot de siste 3 årene. Mål jeg har sett på med skrekkblandet fryd, et mål som har skremt meg ut av senga for å ta skritt i retning målet. Det skal også sies at jeg har vurdert å kutte ut hele greie, eksempel på dette er blant annet 6 maraton der jeg ikke fikset det. Kom ikke under 4 timer på distansen, og det krampet seg i beina på hver gjennomføring. Jeg lærte mest av denne "feilingen", og det at jeg ikke gav meg gir meg en god selvfølelse og en viss stolthet. Vill på ingen måte fremstå som arrogant, for det er mer korrekt å si at langturløping blir du heller mer ydmyk av, og respekt for distanse er noe som læres på den harde måten (learning by doing og nevnt feiling). Om jeg ikke hadde stått distansen på 17.mairaton, ville det gitt en følelse av «hrmpf!» Men å ha feilet i kampen mot måloppnåelse ville (etter noen dagers ettertanke) gitt meg masse verdifull erfaring til en ny jakt. "Hjem å trene!" er forøvrig de ordene jeg har sagt til meg selv flest ganger ved målpasseringer. Men allikevel de gangene jeg føler på måloppnåelse, at jeg er på riktig vei, at jeg har balansert et race på en knivsegg, overveier alle "hrmpf`ene" så vannvittig mye (selv om forholdet er 1:100). Derfor er min konklusjon på mål jeg setter meg at de kan gjerne være hårete og skremmende. Slike mål gjør at man strekker seg litt lengre. Enten blir det leveranse som man er særs fornøyd med, eller så blir det bygging av erfaringsbank.

For ikke så miste så mye av dagen med familie plinget vekkeklokke 04:00. Et siste mentale verktøy: «Ikke vær en snoozer.» Jeg har et perspektiv om at «i morgen starter i dag» så tøy gjøres klart, og jeg står opp til den tiden jeg har planlagt. Ikke bryt avtaler er en god leveregel, og da opprettholder jeg dette også med avtaler jeg har gjort med meg. Starten gikk kl 04:30, og jeg krysset mållinjen litt over 8timer og 30min senere (08:34:08). Hadde resten av dagen og kvelden med mine. Grilling, kaker og is i kjent og god 17.mai ånd. Noe stiv og lurvete i kropp og hode, men "det får jeg tåle."

At jeg måtte yte for å gjennomføre denne ultraen hersker det ingen tvil om. Men nyte var også et stikkord for min del, og tro meg det var mange øyeblikk i løpet av turen som traff rett i hjerte. Soloppgang er alltid en vinner, og denne fikk jeg over skogene ved Lørenfallet, naturen og stien som buktet seg langs Glomma fra Rånåsfoss til Sørumsand, 15min full stopp (måtte lade pulsklokka) på bensinstasjonen når jeg passerte 40km og Lørenfallet for andre gang, dagdrømming og mentale bilder skal heller ikke undervurderes. Stikkordet tålmodighet minnet meg på å gå i noen motbakker, og jeg tok meg tid til å nyte den iskremen jeg kjøpte på Circle K. En trippel Royal for trippelen! 

I karakterkassa:

Sommerdekk.

Skoene jeg benyttet på distansen var Asics Metaride. Jeg er helt over meg av begeistring for Guidesole-teknologien! For en løper som meg er det det en herlig følelse å kjenne man ruller avgårde i løpsteget. Det var også lett å velge denne skoen til langtur siden jeg har erfart at den gjør steget lettere. Dette gjør at jeg «sparer» energi, energi som jeg så absolutt brukt for i en så lang arbeidsøkt. Flytefoam er også av stor betydning med tanke på slitasjen en slik langtur gir, dette gjør at jeg stoler på at løpeføtter og -bein blir best mulig ivaretatt.

Skoen finner du her: https://www.asics.com/gb/en-gb/metaride™/p/1012A130-001.html?width=Standard

skrevet av
portrait

Kim Borge Kolstad

HR rådgiver fra Jessheim

Aldersgruppe: 30+
Klubb: Instruktør sykkel og kettlebell, Spenst Jessheim

Mine disipline
Ultrastiløp 10 km Ultraløp Fitness Funksjonell trening Styrketrening
Maraton Stiløp Hinderløp

Flere blogger