Racerapport fra årets første ultra.

Veien til Vettakollen

Man sover jo ikke akkurat som en stein dagen før løp, jeg gjør i hvertfall ikke det. To nattevakter og en litt rar døgnrytme hjalp heller ikke på.

Noen få timer på øyet natten før løpsdagen, ble avløst av en hissig vekkerklokke ved femtiden.

Utstyr og klær var lagt frem og pakket dagen før. Er ingen stor planlegger, men ett snev av kontroll har jeg.

Frokost gikk ned med overraskende stor appetitt, og etterhvert fikk jeg vekket min snille mann som skulle kjøre meg til Oslo.

Klokka sju var jeg framme ved start med ti tusen sommerfugler i magen. Ved utdelingen av startnummer treffer jeg raskt flere kjente, kjære fjes som får meg til å slappe av. Ultrafolk altså ❤

En time senere går starten. Det eneste jeg vet om løypa er at vi skal oppover langs Akerselva. Jeg finnes ikke kjent i Oslo og liker ikke å ni-studere løyper på forhånd.

Med andre ord - her kom overraskelsene på løpende bånd.

De første cirka 20 kilometerne fløt fint. Jeg løp, skravlet med kjente og var flink til å drikke og småspise. Av erfaring må jeg spise så tidlig som mulig i løpet før kvalmen tar meg.

Det må ha vært bakken opp til Vettakollen. Mørke tanker i hodet: - Denne bakken er ikkke noe annet enn en forferdelig dårlig spøk.

- Her trengs åpne luftveier. Jeg tok meg en kamferdrops.

Jakten på flyten

Det svir i låra. Jeg vurderer å stjele stavene til mannen foran meg og lurer seriøst på hvorfor jeg i alle dager driver med dette frivillig. Et mørkt sinn, og dagens stiveste smil til fotografen på toppen. Går det rett ned etterpå, mon tro? Jeg er usikker. Det går jo opp og ned hele tiden. Jeg sliter med å finne flyten, og jeg som liker flyt. Kvalmen melder seg.Det er altfor tidlig.

Da jeg nærmet meg Holmenkollen og starten for 50 km steg humøret litt. Kjentfolk stod og heiet. Jeg måtte gråte en liten skvett av stolthet.

Herfra og inn visste jeg i hvert fall hva som ventet meg etter at jeg løp 45 (48) km for to år siden. Flasker ble fylt med vann og sportsdrikke, og jeg forsynte meg av noen pærebiter som var det eneste som fristet.

Det mørket sinnet forsvinner på veien videre mot Sørkedalen. Det går greit, bedre enmn greit. Jeg føler meg som en dronning. Riktignok en kvalm dronning, men beina er fine og jeg har overskudd.

I Sørkedalen venter mer pære. Mye pære. Det er det enste glir ned før neste bakke. Den er laaaang, men jeg er i hvert fall forberedt. Med musikk på øra går jeg og leser koselige lapper fra jentene mine, melding fra mannen og spiser pære og seigmenn.

På vei ned mot Fossum løper jeg igjen sammen med kjentfolk, og skravla går.

Det er pent langs Lysakerelva, og jeg hadde gledet meg til det strekket. Nå var det ikke bare pent, det var også veldig glatt. Og mye kø. Det ga anledning til å gjøre det jeg hadde gledet meg til. Å se meg rundt.

The end

De siste 10 kilometerne står i kontrast til vakre Lysakerelva. Det er vel ikke akkurat den mest spennende avslutningen, og når du i tillegg har løpt sju mil først og kostholdet stort sett har bestått av pære og seigmenn går det ikke akkurat unna heller.

Men med tre kilometer igjen, vil hodet heldigvis komme seg til mål, stoltheten forbyr meg å gå over Aker brygge med startnummer på.

Og jeg får samlet meg til en slags sluttspurt inn til tiden 9 timer og 18 minutter.

80 km - 2000 hm 

Stolt og lykkelig!

To #WinTheLongRun you have to allow yourself to be proud of what you accomplish. Every day! It doesn't always have to be awesome, but you gave it what you had!

skrevet av
portrait

Cathrine Melsom Walle

Sykepleier fra Tønsberg

Aldersgruppe: 40-45

Mine disipline
Ultraløp Ultrastiløp Maraton