Smerten var utholdelig, og jeg hylte så mye at mannen min hysjet på meg. Hva hadde skjedd med beina mine? Var de blitt ødelagte?

Det var fredag formiddag. Bildene er ikke fra da, men fra en herlig løpetur tidligere i sommer. Jeg og mannen min var ute på en liten løpetur i skogen bak huset vårt, i lunchpausen hans. Det er en av fordelene med hjemmekontor. Vi skravlet og tok det rolig, hadde så mye å snakke om. Dagen etter skulle min yngste stesønn - mannen min sin sønn - gifte seg. Barna mine hadde kommet hjem fra studier for å være med i bryllupet. Datteren min og jeg hadde planlagt pynt, blomster etc lang tid i forveien - vi var ansvarlige for alt av pynt og den oppgaven tok vi alvorlig. Om noen timer skulle vi reise til Rømskog Spa hotell for å pynte, men jeg ville gjerne rekke en tur i skogen først. Rense hodet før den store dagen.

Vi koste oss på tur, men plutselig skjedde det som ikke skulle skje. Jeg snublet i noe. Kjente at føttene mistet kontakten med bakken. Det eller de sekundene det tar før man treffer bakken er grusomme. Man vet hva som kommer. Det er uunngåelig. Vi har lært å falle på taekwondoen. Vi skal rulle rundt med skulderen først, så slipper vi å slå oss helseløse. Vi har øvd på det mange ganger på myke matter i salen. Der gikk det fint. Det gikk ikke like fint ute. Ikke i det hele tatt. Alt om å lande med skulderen først var gått i glemmeboka. Jeg tok meg for med strake armer, og beina fulgte etter. Det ene beinet smalt rett ned på steiner. Jeg kjente en smerte jeg kun har kjent på to ganger før i livet - i den samme skogen. På en "smerteskala" fra 1-10 var det 9. 10 var det for noen år siden da jeg datt på en klopp - helt på kanten - og noe i leggbeinet mitt forskjøv seg - og har aldri blitt helt leget. Den smerten har jeg fortrengt. Jeg rullet rundt på bakken og hylte av smerte. Store sår på knærne, men det var ikke det verste. Leggen hovnet opp på et blunk, det var det som ga den verste smerten. Et lite øyeblikk skulle jeg ønske jeg besvimte så jeg ikke kjente noe. Det gjorde jeg ikke. 

Jeg kom meg omsider opp, møkkete og forslått. Det var et kaos av tårer, snørr, og mannen min som prøvde å trøste meg. Jeg haltet hjem og fikk en ispose på leggen. Det var fælt å få noe inntil leggen, men jeg måtte prøve. Det at jeg skulle i bryllup bekymret meg ikke så mye. Jeg kunne jo i verste fall få låne krykker. Det jeg tenkte på var hvor lenge det var til jeg kunne løpe igjen. Ikke noe var brukket, men det sluttet ikke å gjøre vondt. Beina mine så ikke ut. Tilslutt gråt jeg mer av redsel for å ikke få løpt og trent mer enn av smerter. 

Jeg har det best når jeg er i aktivitet. Jeg elsker å løpe og vil helst ut på tur hver eneste dag. For ikke å snakke om taekwondo. Idrett er en så stor og viktig del av livet mitt. Det er det jeg gjør og som gir meg så uendelig mye. Jeg hater å være skadet. Virkelig. Og jeg har en tendens til å tro at jeg aldri blir bra igjen når jeg skader meg. Det er jo selvsagt ikke tilfelle, men jeg klarer ikke å være rasjonell på det området. 

Lang historie kort - vi fikk dratt og pyntet lokalet - med litt hinking og hvile innimellom. Bryllupet ble helt fantastisk, og jeg klarte å gå med pene sko. Dansingen har jeg til gode til en annen festlighet. Jeg har ikke løpt siden fredag. Denne uken har jeg sittet på sidelinja på taekwondoen og prøvd å lære med øynene. Jeg skal gradere om 4 uker og er livredd for å gå glipp av noe. Om tre dager skulle jeg ha løpt halvmaraton på Oslo Maraton. Det løpet har jeg sett fram til og gledet meg til veldig lenge - og trent til. Jeg synes det er vanskelig å holde meg i ro, er ikke så glad i å sitte stille. Føler jeg kaster bort dagene. Savner løping og trening veldig mye. Beina er heldigvis litt bedre. De blir bra igjen. Sårene gror, hevelsen blir litt mindre for hver dag. Snart er jeg fin igjen og fredagen bare et svakt minne. 

Det er lett å ta helsa og kroppen vår for gitt når vi er friske og skadefrie. Jeg prøver å være takknemlig for at jeg har en kropp som tillater meg å gjøre det jeg elsker - hver dag. Dette var nok en bekreftelse for meg hvor mye idretten betyr. Jeg er evig takknemlig for at jeg startet og løpe, og etter hvert startet med taekwondo. Idrett har forandret meg - til det bedre. Jeg har funnet meg selv gjennom idretten. Hvem jeg er og hvordan jeg vil leve livet mitt. Hva jeg vil bruke tid på og jobbe mot. Selvtillit og troen på meg selv.

På lørdag skal jeg ned til byen for å være med på folkefesten, og for å heie på kjente og ukjente. Jeg setter så stor pris på å bli heiet på, og nå gleder jeg meg til å gjøre det samme for andre. Tenk at løping - min lidenskap - kan skape folkefest i byen!

Ha en god uke videre :)

skrevet av
portrait

Linn Ravn

Salgsansvarlig/trenings assistent Aktivitetshuset Staals og Aktør fra FROGNER

Aldersgruppe: 45
Klubb: Romerike Taekwondo klubb
Trener: Master Dong Van Nguyen

Mine disipline
Boksing / Fighting trent Styrketrening 10 km Stiløp Halvmaraton

Flere blogger