Nord Norge, der fjell møter hav. Strender med kritthvit sand - fjelltopper dekket i hvit snø. Kontraster og dynamikk! Dette er lystgass for en løper, endeløst terreng og en herlig topografi. Hjerte banker av glede, mens lårene roper i smerte:)

Lårene føles som er på vei ut av sitt gode skinn. Leggene føles like harde som steinene som ligger strødd rundt til alle kanter. Pusten er sånn passe. Ikke andpusten, men mer i retning av tunge, lange åndedrag. Sansene suger til seg vill og utemmet natur. Fjell og hav. Nord Norge.

Jeg har tatt fatt på min siste løpetur i høstferien. Destinasjon Nord Norge denne høsten. Gjort det før og gjør det nå igjen. Fjellene er så fantastisk spesielle på denne tiden av året. Snøgrense starter på ca 500 så toppene er kledd i et hvit teppe. Naturen for øvrig spiller i gul, oransje, rød og fortsatt noe grønt. Ørene registrerer en total stillhet, men allikevel spiller naturen en vakker symfoni. Lyden av stillhet er vakker. 

På små, øde steder har jeg ofte hørt utrykket: «Det skjer ingenting her!». Her, fra Storvika, opptil Storvikskaret og videre opp på Kobben kunne kanskje utrykket gjort seg gjeldende. Her er verken hus, hytter, eller folk. En blindvei lengre ned i terrenget kan skimtes, men det er også alt som kan vitne om sivilisasjon. Men samtidig så er området, naturen, fargene, topografien så enorm at det er umulig og ta alt innover seg. Ingenting kanskje, men allikevel så enormt mye.

Jeg er på toppen av fjellet (Kobben). 7 km i beina etter litt over en times løping på sti og noen avstikkere utenom sti. Avstikker fra stien blant annet for å komme ned til et blikkstille vann. Dette for å registrere hvordan fjellene speiler seg i morgenlyset. Tiden går saktere her. En soloppgang varer på en måte lengre, og lysets nyanser gir forskjellige perspektiv ettersom solen stiger opp bak fjellene. «Good morning, sunshine!»

Tidligere har jeg kjent på de samme tunge og slitne beina. Fra tidligere fjelluker der vi som familie har gått og løpt i fjellene. Det er de samme beina nå som da. Men tunge bein stopper meg ikke fra et siste spinn med fjelløping. Den samme erfaring forteller meg også at «runners high» har en tendens til å dukke opp under slike omstendigheter. 

«Step by step I run this lonely road.» På toppen var planen og plugge inn hodetelefoner og la musikken strømme inn i ørene under nedturen. Planen opprettholdes. Tungevaag og Raaban fortsetter med sin låt: «Run like the wolf that you are!» Noen hvite flekker  her og der av snø grunnet snøfall i natt, flekkvis er det også is i stien. Det hindrer meg ikke i å la beina løpe med noe tempo nedover. Holder en fart ned på 3,53 min pr km. En herlige følelse, kombinasjonene av slitne bein (som forøvrig ikke føles slitne mer, de virker å ville bare mer og mer), forholdsvis tom mage, tempo og musikk som strømmes inn gir følelsen jeg jaktet - runners high!

De i overkant av 6km tilbake tilbakelegges på litt over 30min. Jeg kan se tilbake på nok en herlig tur i fjellene. Tar med sønnen min på en 5km runde før det er tid for frokost, en dusj og videre restitusjon. En helg med ASICS FrontRunner Norway står foran meg så ytterlighet belastning og bevegelse venter beina. Alt ihht plan, alt i rute til maraton om litt over en uke. Planen videre etter en løpehelg er å halvere treningsøkter og restituerer den siste uken inn mot maraton. Bygge overskudd, fylle opp lagrene slik at maraton i Palma blir en god opplevelse når den kommer. 

I Move Me

Kim


skrevet av
portrait

Kim Borge Kolstad

HR rådgiver fra Jessheim

Aldersgruppe: 30+
Klubb: Instruktør sykkel og kettlebell, Spenst Jessheim

Mine disipline
Ultrastiløp 10 km Ultraløp Fitness Funksjonell trening Styrketrening
Maraton Stiløp Hinderløp

Flere blogger