Da begynte min noe småsyke "lek." Jeg gir meg selv poeng for hver løper jeg klarer å løpe forbi. 1 poeng for eldre løpere og mindre barn. To for yngre damer og menn. Der og da er det helt naturlig. Sett litt etterpå virker det veldig rart.

Jeg møtte min Teammate Jevi på cafè. Ble bare en liten cappuccino på meg. Tok ikke sjansen på å måtte på do underveis i løpet. Måtte for en hver pris unngå å få hold. Jeg forbereder meg som om jeg skulle være på landslaget. Hele dagen går med på forberedelser. Spise, sjekke løypa, strekke ut, rulle beina på rulla mi (den som vet, vet..) drikke, spise mer, pakke sekken, ordne håret etc. Derfor var det ekstra godt å treffes på café. Tenke på noe annet. Skravle. 

Underholdning og god stemning 

Tiden gikk fort, og plutselig var det start for 5 km. Jeg stilte meg ganske langt foran i første pulje. Vi løp avgårde. Jeg hørte min Teammate Adna rope og heie. Hun skulle - som Jevi, løpe 10 km med start en time etter meg. Det var så godt å høre henne heie. Jeg løp avgårde med et stort smil om munnen.

Løypa var opplyst av utallige fakler. Vi løp langs kaia. Jeg så utover Oslofjorden. Langt der ute kunne jeg skimte Nakholmen. Mitt barndoms paradis. Øya jeg har tilbragt utallige sommerferier på familiens hytte. Jeg ble revet ut av tankene mine. Hva hadde skjedd med løypa? Jeg løp dette løpet for to år siden, og hadde studert løypekartet. Den var annerledes. Liker ikke overraskelser når jeg er med på løp. Hadde løpt løypa i hodet mitt så mange ganger. Jeg kunne ikke bruke energi på å tenke på det nå. Måtte bare løpe videre. Da fikk jeg øye på han. Jeansmannen. Hva i alle dager? Jeg trodde jeg så feil og måtte se igjen. Nattsynet har blitt svakere med alderen. Jeg så riktig. En mann løp i jeans. Ikke en tights som så ut som jeans, men en ordentlig jeans. Hadde han vært i byen og bare slengt seg med på løpet? Og i tillegg løp fortere enn meg? Uforberedt? Jeg prøvde å løpe forbi han. Det gikk ikke, og så forsvant han.

Jeg hadde kledd meg passe. Det var - i motsetning til 2018 - ingen snø eller is og varmt for å være første dagen i februar. Brosteinene opp til festningen var glatte. Jeg hadde valgt rette sko. Gel Noosa tri 12 som jeg skrev om i min siste produktomtale. Jeg ville teste de i dette løpet. Perfekte. De har god demping, og ga meg godt grep opp, på og ned fra festningen. På brostein, i gress og gjørme. De har knytefrie lisser, så jeg slipper unna min issue med hvor hardt/løst jeg skal knyte lissene før løp. De sitter som støpt på foten og jeg følte meg rask. De er fantastiske, rett og slett!

Øverst på festningen var det nydelig utsikt. Det sto funksjonærer og heiet oss fram. Tenk å stå slik en lørdags ettermiddag og heie på nesten 2000 deltakere. Vise oss veien og passe på oss. Det er helt utrolig. Jeg ble rørt. Prøvde å vinke og smile til de fleste. Det er det minste jeg kan gjøre i gjengjeld. 

Jeg har lest at 3/4 ut i et løp opplever løpere å være mest slitne. Det stemmer. Jeg var ca. der nå. Det var endel som hadde løpt forbi meg. Nå skulle jeg løpe forbi andre. Payback time. Da begynte min noe småsyke "lek." Jeg gir meg selv poeng for hver løper jeg klarer å løpe forbi. 1 poeng for eldre løpere og mindre barn. To for yngre damer og menn. Der og da er det helt naturlig. Sett litt etterpå virker det veldig rart. Men det er godt å fokusere og tenkte på  noe annet enn at jeg er sliten.

Endelig var jeg ute fra festningen. Løypa gikk nedover forbi festningen i en slak bakke. Rundt en krapp sving, over på andre siden av veien og samme slake bakken opp. Men nå virket det som en monsterbakke. Jeg prøvde å se på klokken. Vanskelig i mørket. Jeg bare løp alt jeg kunne. Kroppen kjennes ganske lett og jeg følte meg rask. Så gikk løypa bortover. Jeg fikk øye på jeansmannen. Ble helt besatt av tanken på å løpe forbi han. Det var akkurat som om han kjente at han hadde en smågal dame bak seg. Det virket som om han slapp meg forbi i svingen. Jeg tror han gjorde det. Den fikk jeg i vert fall 3 poeng for. Men rundt 20 poeng i boka spurtet jeg alt jeg kunne. Endelig så jeg hva klokka mi viste. 300 meter igjen. Det gikk nedover helt til mål. Tenk å lage en løype som gikk nedover siste delen! Det er jo helt fantastisk! Løypa var mye bedre enn for to år siden. Jeg løp alt jeg kunne og følte at jeg fløy over mållinja. Beste følelsen. Tiden ble så som så, men jeg endte på 28. plass av alle damene. Det er jeg fornøyd med. 

Min teammate Marius vant 5 km! Jeg er veldig imponert og så stolt av han! Kjæresten hans kom på 2. plass av alle damene. For et par! Veldig motiverende og inspirerende!

I mål fikk jeg klem, kos og gratulasjoner av tre løpevenninner som skulle løpe 10 km. Det betydde så uendelig mye mer enn all verdens tider og plasseringer. Løping har gitt meg så mange nye bekjentskaper, og nye vennskap har oppstått. Så var det bilder og kos med kjente, og afterrun på Yaya's. For en kick off for 2020! 

Jeg tar ingenting for gitt. Er glad for alle opplevelser og dager. Tenker ofte på hvor mye glede og energi løping og idrett gir meg. Vi har alvorlig sykdom i nær familie nå, på min manns side. Derfor kunne han ikke være med i går. Det lå som en skygge over gårsdagen, men jeg klarte å ha det fint og kose meg til tross for omstendighetene. Det er så viktig å omfavne hver dag. Jeg er så takknemlig. For min familie, mine venner og løpevenner, for at jeg er en del av teamet ASICSFrontRunner og for at jeg har en helse som tillater meg å gjøre det jeg elsker. Det er jeg takknemlig for hver eneste dag. Ønsker dere en god søndag videre, vi løpes <3

Foto første bilde: Sylvain Cavatz

skrevet av
portrait

Linn Ravn

Salgsansvarlig/trenings assistent Aktivitetshuset Staals og Aktør fra FROGNER

Aldersgruppe: 45
Klubb: Romerike Taekwondo klubb
Trener: Master Dong Van Nguyen

Mine disipline
Boksing / Fighting trent Styrketrening 10 km Stiløp Halvmaraton

Flere blogger