Det føles ut som om jeg hadde på fotlenke. Eller jeg tror dette var kjipere, vi kunne jo ikke engang gå i butikken. Men vi kunne løpe. Så mye vi ville. Jeg har aldri vært så glad for at jeg løper.

I mars 2020 var vi på en etterlengtet ferie på herlige Tenerife. Det var litt fram og tilbake om vi skulle dra eller ikke. Corona hadde kommet til Norge. Det var ingen råd mot å ikke reise fra regjeringen, så vi tok sjansen. Alt var som normalt der. Ingen munnbind, alt var åpent. Sjokoladefontenen rant på hotellets restaurant. Folk oppførte seg som vanlig, bortsett fra at det var satt fram antibac overalt. Vi holdt oss for oss selv, droppet utfluktene vi hadde planlagt. Bare for sikkerhets skyld. 

På dagen for ett år siden. Lite visste vi da hva som ventet oss de neste 12 månedene 

Dagene gikk, og vi nøt sol og varme. Ferie. Trening. Vi holdt oss oppdatert på nyhetene. Det eskalerte veldig fort. Plutselig ble alt usikkert. Vi skulle hjem den 15. mars. Ville de bli noe problem? Hvordan var egentlig dette viruset? Samtidig som vi nøt ferien var det med en bismak i munnen. Vi leste om hamstring hjemme i Norge. Hva var det som skjedde? Plutselig føles det rart å være så langt borte. Jeg snakket med barna mine på FaceTime. De er voksne og studere i Trondheim og København. Nå føles det ut som de var ekstra langt borte. 

"I Nord-Italia strømmer corona-syke til sykehusene. Det finnes ikke lenger nok utstyr til å behandle dem. Legene må gjøre umulige valg mellom hvem som skal få leve og hvem som må dø." VG, 14. mars 2020.

Jeg kunne ikke tro hva jeg leste. Skjedde virkelig dette? Det var som scener fra en dårlig katastrofefilm. Klarte ikke å tenke på annet enn de syke i Italia og hvilken grusom oppgave helsepersonellet der sto ovenfor. Jeg kjente meg dårlig. Ikke fysisk, men psykisk. Hotellrommet ble plutselig veldig trangt og klamt. Jeg måtte ut. Mannen min og jeg løp en lang tur. Løping hjelper alltid for og mot alt. Virkelig. Det er som om vanskelige ting forsvinner i takt med at føttene treffer bakken. Tankene klarner. Stress forsvinner. Man kan ikke ta alt som skjer i verden inn over seg. Men for en som ikke engang klarer å se på at noen har det vondt eller vanskelig på tv ble dette mye. 

Nest siste dagen av ferien vår. Strendene stengte. Helt uvirkelig. Noe var i ferd med å skje også her.

Vi bestemte oss for å prøve å nyte resten av ferien. Noen dager senere var vi hjemme igjen. Det var rett i 10 dagers karantene. Mannen min begynte med hjemmekontor, og har det fremdeles. Det føles ut som om jeg hadde på fotlenke. Eller jeg tror dette var kjipere, vi kunne jo ikke engang gå i butikken. Men vi kunne løpe. Så mye vi ville. Jeg har aldri vært så glad for at jeg løper. Hverdagen ble snudd på hodet. Påskeferien skulle vi tilbragt sammen hele familien, med alle de til sammen 4 barna våre og deres partnere. Det ble ikke noe av. Jeg skulle ha vært i full opptrening til vårens løpe og taekwondo konkurranser. 2020 var året jeg skulle få konkurrere i utlandet. Det var også i fjor vi skulle prøve å gradere til sort belte. Vi har gått på taekwondo nesten hver kveld siden 2017 med det som første hovedmål. I høst fikk vi startet opp igjen - med febermåler, avstand etc. Det var så godt. Så ubeskrivelig godt. Jeg ble assistent trener til barna. Så gøy! Vi fikk også til noen treff med ASICS FrontRunner og en fantastisk helg sammen på Lillehammer - før ting igjen ble verre. Men 2020 var også året jeg endelig fikk jobb på et treningssenter. Jeg ble permittert kun få uker etter ansettelse pga nedstengning, men den jobben er der når alt dette er over. Det samme er Taekwondoen. 

Avisene skriver mye om corona. Alle snakker om det. Når jeg er ute og løper hører jeg folk jeg passerer snakke om karantene, isolasjon og munnbind. Det har dessverre blitt en del av livet vårt og måten vi lever på. Lite de siste 12 månedene har vært som det pleier. Om man skulle være så uheldig å hoste i butikken blir man sett stygt på. Det samme om man glemmer seg og tar på en vare man ikke kjøper. Det er stressende å gjøre ting. Epidemien ligger alltid i bakhodet. Jeg jobber freelance som aktør, og jeg tenker mye på det når jeg er på set. Man holder avstand og følger reglene, men allikevel. Maskene må av når kameraene går på. Det tar mange dager etter at man er smittet før man får symptomer. Hva om noen på set er smittet, men ikke vet det enda? Om en venn glemmer seg og klemmer meg blir jeg litt stressa. Hva om? Det er slitsomt og uvant. Bursdager og høytider glir forbi i stillhet. Ukene går. Jeg har ikke kjent meg ensom, men jeg har kjent på tomhet. Savn. Frihet til å gjøre akkurat det man vil, slik som man pleier. Bekymring. Redsel. 

Noen dager har jeg ingenting på agendaen. Det er fremdeles rart og uvant. Mine daglige løpetur er min lykkepille. Løping, stretching, styrke og taekwondo. De to siste aktivitetene er de vanskeligste å opprettholde hjemme i stua, men jeg prøver. Det jeg har klart i de siste 12 månedene er å opprettholde mykheten. Stretching har blitt min meditasjon. Jeg har aldri løpt så mye som jeg har gjort siden ferien vår i fjor. Grunnene til det er at jeg har mye mer tid til løping og det holder meg frisk  - på alle måter. Når jeg løper glemmer jeg hva vi står oppi. Jeg trenger verken munnbind eller antibac. Jeg kommer meg ut. Løpemål for dette året er satt. Det føles godt å ha noe å jobbe mot. Jeg har deltatt i mange virtuelle løp. Det er så bra at det blir arrangert slike. Love it! Annerledesåret har gjort meg til en sterkere og bedre løper. Nå gleder jeg meg veldig til vårens løp -uansett om det blir virtuelle eller vanlige. Det er viktig å finne gleder uansett hva som skjer. Lage seg en meningsfull hverdag. Jeg har begynt å bake. Fått tid til å tenke over hva og hvem jeg vil bruke tid på. Jeg har funnet ut at jeg er sterkere og tøffere enn jeg trodde. Det fant jeg ut i vinter da jeg la ut på turene mine i opptil minus 14 og med snø piskende i fjeset. Det er godt uansett. 

Våren er på vei og det samme er vaksine. Livet blir kanskje ikke helt som før, men det blir i vert fall mer som vi kjenner det - med tiden. Vi vil kunne reise, klemme og gå uten maske. I mens får vi lage oss glade dager og gjøre det vi blir lykkelige av. Jeg blir lykkelig av å trene. Løpe. Være ute og i aktivitet. Nå deltar jeg i et virtult løp som heter #ThisIsForMe Du kan fremdeles melde deg på, det varer til 17. mars. Det koster ingenting, og du kan gå inn på Asics.com for å lese mer og melde deg på.

Ta vare <3

skrevet av
portrait

Linn Ravn

Salgsansvarlig/trenings assistent Aktivitetshuset Staals og Aktør fra FROGNER

Aldersgruppe: 45
Klubb: Romerike Taekwondo klubb
Trener: Master Dong Van Nguyen

Mine disipline
Boksing / Fighting trent Styrketrening 10 km Stiløp Halvmaraton

Flere blogger