"Jeg ville ikke se på klokken. Ville ikke pine meg selv ved å se hvor lang tid jeg hadde brukt. Det med at jeg skulle delta på dette løpet som en øvelse til å løpe sakte og langt var glemt allerede på startstreken."

Sist torsdag var jeg på et løpetreff. Der fikk jeg høre om Stomperudløpet. Et 16,5 km terrengløp ett (langt) steinkast unna der jeg bor. Mer lokalt kan det ikke bli. Selvsagt ville jeg være med på det. Det passet perfekt, en uke før Krokskogen halvmaraton. Jeg har ikke løpt lenger enn 13,3 km i år, og det var dagen før løpetreffet.

Hver gang jeg bestemmer meg for å løpe sakte og langt går planen ad undas. Jeg liker best å løpe så fort jeg kan. Ned åsen jeg bor på og opp igjen, eller i lysløypa bak huset vårt. Eller rundt og rundt banen. Elsker å kjenne kroppen bli varm og svetten renne. Vinden som leker med den lange hestehalen min. Bena som jobber som besatt. Jeg har fremdeles den gode følelsen av Sommernattsløpet for en uke siden i meg. Jeg løp 5 km det forteste jeg kunne og måtte sette meg ned da jeg kom i mål. Utslitt - men så lykkelig.  Til tross for at jeg foretrekker kortere løp, elsket jeg fjorårets halvmaraton. Jeg hadde ikke løpt lenger enn 8 km sammenhengende før løpet på grunn av problemer med det ene kneet. Jeg visste ikke engang om jeg var skadefri. Allikevel slang jeg meg på løpet og meldte meg på kvelden før. Et supert løp på flotte, brede skogsveier. Det gikk bra helt til rundt 15 km. Da stivnet jeg totalt og løp resten av løpet på stiv stokke bein. Det var så vondt og jeg vil helst ikke tenke på det. Følelsen da jeg kom i mål veide opp for alt. Jeg opplevde en runners high jeg aldri har opplevd før og var "høy" i mange dager. Høy på livet og meg selv over hva jeg hadde klart. Derfor vil jeg vær med i år også. Vil utfordre meg selv og oppleve alt dette igjen. Bortsett fra de stive beina. 

Det er utrolig hyggelig å delta på lokale løp. Viktig å støtte alle de fantastiske ildsjelene som arrangerer og hjelper til

Så dette terrengløpet ville være en super øvelse til halvmaraton. Jeg liker jo også best å løpe i terreng, så det kunne ikke passet bedre. Det er så gøy å være med på lokale løp. Vi var 51 stk som stilte til start. Herlig. Jeg pleier å løpe med musikk, men nå ville jeg prøve uten. Ville ikke ha løpebelte rundt magen, eller noe på/i ørene. Ville løpe og høre på naturens lyder. Øve meg på det. Jeg var så spent på løypa. Tankene mine vandret til lysløypa bak huset vårt. Den er mange meter bred. Det går opp og ned, men akkurat passe utfordrende bakker. Om jeg vil ha større utfordringer løper jeg inn i stiene. Der er det røtter og stener, og endel gjørme. Noen fantastiske mennesker har lagt planker over absolutt alle gjørmete partier. Jeg kan løpe en mil uten å få så mye som en liten flekk på skoene mine. (Nesten, i hvert fall) Det ville nok bli noe lignende her. 


Startskuddet gikk og vi løp avgårde langs veien. Første kilometeren gikk unna på 4:59. Løp litt fortere enn jeg hadde tenkt, men jeg gledet meg sånn til skogsveien og det var så godt å løpe. Endelig løp vi inn forbi en gård og over et jorde. Så utrolig mye glatt og vått gress det var? Jeg senket farten litt og fortsatte innover. Så ble det gjørmete. Veldig gjørmete. Jeg prøvde å hoppe over, og løpe rundt. Det gikk dårlig. Ved 5 km var jeg gjennomvåt på føttene. Nå var løypa veldig smal, og jeg hadde valget mellom å løpe i gjørme eller komme borti et strømgjerde. Jeg valgte det første. Hva slags løp hadde jeg meldt meg på? Hva var vitsen med å legge løypa midt i den verste gjørmete stien, eller hva det nå var for noe? Kuer rautet rundt meg og lyden av våte sko ble veldig irriterende. Det luktet absolutt ikke blomster og nyslått gress. Jeg kjente bare lukten av kvalmende gjødsel. Det surklet for hvert skritt. Måtte jeg høre på disse lydene i 11,5 km til? Som jeg savnet musikken min. Det var satt opp skilt for hver kilometer og løypa var godt merket. Heldigvis. Jeg hadde ikke lyst til å rote meg bort her. Dette var midt i ingenmannsland, langt ute på landet. Kom aldri til å finne veien hjem og ingen ville noensinne finne meg om jeg løp meg bort. Jeg kjente at mitt vanligvis så gode humør var i ferd med å forsvinne. Rundt 6 km sto det en hyggelig gjeng å delte ut drikke. Jeg drakk et par slurker før jeg fortsatte. 

Jeg snakket med noe damer før løpet. De fortalte at det ble en del tøffe oppoverbakker fram til 9 km. Etter det ville løypa være forholdsvis lettløpt. De hadde så rett. Det ble bratt. Veldig bratt. Løypa gikk rett opp et fjell. Et lite fjell. På løpetreffet sist torsdag fikk jeg gode råd om lange løp. 16,5 km er langt for meg. De mente det var lurt å gå i bratte partier og heller spare beina. Jeg melder meg ikke på løp for å gå. Oslos Bratteste er eneste unntak. Powerwalk kan jeg drive med når jeg går tur med venninner. Nå måtte jeg gå. Jeg så meg rundt for å se om noen så det. Flaut. Det er jo selvsagt ikke det, men jeg blir litt tullete når jeg er med på løp. Sekundene fløy avgårde og jeg gremmes inni meg. Jeg gikk når jeg måtte og småløp når jeg kunne. Endelig så jeg 9 km merket og det begynte å gå nedover. Det var så glatt og jeg kom men ikke ned så fort som jeg ønsket. Så fulgte en ny kilometer med gjørme. Humøret mitt sank ytterligere. Dette var tøft. Greiner traff meg overalt og jeg svelget masse fluer. Protein baren jeg hadde i bilen kunne jeg spare til en annen dag, tenkte jeg med et skjelmsk smil. Snørra rant og jeg kjente insekter klebe seg til huden min. Jeg orket ikke å gjøre noe med noe av det og ga opp å prøve å unngå gjørmen. Hvor våt er det mulig å bli på beina? Jeg tenkte på de fine gullskoene mine. Det er riktignok mest sort og rødt på de, men det er litt gullfarge. De er så gode og flotte så det er mine favoritt sko. Mine gullsko. Kom jeg til å få gnagsår etter dette løpet? Ville tærne mine svelle og gi meg langvarige skader? Kom jeg til å miste et par tånegler? Jeg har lest og hørt om ultraløpere som gjør det. Særlig når de blir våte. Nå var ikke dette et ultraløp, men allikevel. Tenk om jeg ikke kunne delta på Krokskogen? Jeg angret at jeg hadde meldt meg på. 

Etterhvert hørte jeg bare lyden av skoene mine. Så kun gjørme, grønt gress og blå himmel. Var det virkelig ingen andre lyder og farger her på landet? Hvor var fuglekvitteret og alle markblomstene? Jeg så ikke snurten av noen bred lysløype eller en fin skogsti med planker på. Plutselig var det en ny drikkestasjon og flere hyggelige funksjonærer. Jeg drakk et halvt glass. Og endelig - der var det en ordentlig vei! Fikk nesten tårer i øynene av glede. Nå skulle jeg løpe resten av løpet på en ekte vei! Gud som jeg savnet lysløypa og til og med en steinhard asfalt! Alt var bedre enn den våte, gjørmete løypa og det høye, glatte gresset. Jeg løp lykkelig ut på veien i et par meter før en funksjonær ropte etter meg. Jeg løp feil vei! Jeg bråstoppet og så hvor han pekte. Nei, nei, nei. Ikke inn i mer gress og gjørme! Jeg snudde motvillig og løp inn i skogen. Jeg løp forbi en mann i en liten bakke. Ropte til han at var ikke denne løypa veldig tøff? Han smilte og sa at denne løypa var flott og variert. Jeg tok meg sammen og smilte til han og nikket bekreftende. Jeg kunne ikke la min seboreiske depresjon smitte over på han. Det heter nok ikke det, men når man får eksem som er forbigående så heter det seboreisk. Derfor passet det godt å kalle min milde form for forbigående depresjon for det samme. 



Både gullskoene (eller Gel-Nimbus 21 som de egentlig heter) og jeg overlevde terrengløpet

Jeg ville ikke se på klokken. Ville ikke pine meg selv ved å se hvor lang tid jeg hadde brukt. Det med at jeg skulle delta på dette løpet som en øvelse til å løpe sakte og langt var glemt allerede på startstreken. Da tok konkurranseinstinktet mitt over. Så begynte jeg å kjenne etter. Bena var overraskende gode. Jeg kjente ingenting på føttene selv om de var gjennomvåte. Tærne var ok. Sola skinte og jeg hadde det egentlig ikke så verst. Savnet ikke musikk på ørene heller. Det ble mindre gjørme, og mer blomster. Plutselig var det lilla, hvitt og gult rundt meg. Det var til og med planker over noen gjørmete områder. Det kunne de ha spart seg, tenkte jeg sarkastisk. Når man har kommet hit er man søkk våt for mange kilometer siden. Jeg ristet det av meg og prøvde å glede meg over at noen faktisk gjør dette. All ære til de. Jeg løp og løp og det føltes helt fantastisk. Bena var så gode. Jeg kjente lykkefølelsen bre seg i kroppen og jeg smilte for meg selv. Ikke noe tegn til stive ben. Plutselig var jeg ute på asfalten og en funksjonær heiet og ropte at jeg snart var i mål. Jeg vinket og smilte til han. Jeg løp alt jeg kunne - fortere og fortere - og så fikk jeg øye på mål. Løp inn på banen og spurtet mot mål. Siste kilometeren gikk unna på 4:46 minutter. Jeg var så uendelig glad og løp over målstreken med et stort smil om munnen. Bøyde hodet og fikk medalje rundt halsen. Jeg satte meg stolt ned i gresset og snakket med noen av damene. Jeg lurte på om de også skulle være med neste år? Det skal i hvert fall jeg. 

Jeg lærer mye av å delta på forskjellige løp. Lærer om meg selv, hva kroppen vår er i stand til og hva vi klarer. Jeg skal lese om løypa før jeg deltar på neste terrengløp. Forberede meg mentalt. Ta på terrengsko - ikke mine beste gullsko. Jeg blir nok aldri noen ultraløper. Men jeg har lyst til å løpe flere halvmaraton, og terrengløp. Liker å utfordre meg selv. Kanskje en dag løper jeg et maraton. Det blir ikke i år. 

Ha en god, aktiv uke!

skrevet av
portrait

Linn Ravn

Salgsansvarlig/trenings assistent Aktivitetshuset Staals og Aktør fra FROGNER

Aldersgruppe: 45
Klubb: Romerike Taekwondo klubb
Trener: Master Dong Van Nguyen

Mine disipline
Boksing / Fighting trent Styrketrening 10 km Stiløp Halvmaraton

Flere blogger