Jeg skrev søknad og ventet spent. Vel vitende om at det nok var et nåløye, hadde jeg et ørlite håp. Det ble ikke meg det året.

Da jeg begynte å løpe for 8 år siden fant jeg fort ut at jeg trengte nye joggesko. Jeg tok turen til senteret, og plutselig befant jeg meg i skoavdelingen. Det å stå stirrende på veggen foran meg med jungelen av sko fikk meg til å føle meg akkurat slik jeg gjør i en bilbutikk. I villrede. Hva i alle dager skulle jeg velge? Jeg "lider" i utgangspunktet av beslutningsvegring - det gjorde jo ikke akkurat saken bedre. 

Jeg prøvde alle skoene i butikken. Etter mange år som butikksjef har jeg lært meg alle salgstriks. Derfor foretrekker jeg å prøve i fred, finne ut selv. Valget falt på et par ASICS. De var myke og hadde god plass til tærne. Og så var de blå. En av mine favorittfarger. Det er også viktig, akkurat som når man skal velge bil. Det er på lik linje med rattvarme og trinnvis valg på setevarmen. Viktige detaljer. Når man ikke har peiling blir slike ting avgjørende. Og jeg hadde virkelig ikke anelse hva jeg skulle se etter i valget av joggesko. Ville jeg ha mye eller lite demping? Usikker. Hva slags underlag kom jeg til å løpe mest på? Det ante jeg ikke. Jeg gikk stolt ut av butikken med mine aller første "ekte" joggesko. Eller løpesko heter det kanskje. Valget var ikke feil. De var fantastiske, og ga meg så mange gode løpeopplevelser.

Løpeturer på Lefkas sommeren 2018 - i ASICS 

I takt med at løpeinteressen min økte, vokste også mitt skoutvalg. Når det gjelder løpesko, vel og merke. Jeg løp på alle mulige underlag, og følte derfor behov for både terrengsko og piggsko. Terskelen var lav for å unne meg nye løpesko når jeg følte behovet var der. Jeg fortsatte med ASICS, det var de som passet min fot og meg best. Etter hvert ble Instagram en del av hverdagen. Jeg kalte kontoen min @runninglinnravn. Det var jo det jeg gjorde. Jeg løp. Overalt og året rundt. Men alltid alene. Ingen av vennene mine løp, og det skulle gå enda en stund til mannen min også fant løpegleden og ble hektet. Eneste gangene jeg løp med andre var på friidretten til sønnen min. Jeg var hjelpetrener for barna som var yngre enn han, og løp med de. Det likte jeg godt. Det å få motivere og støtte barna var fantastisk! Se de utvikle seg og all gleden de fikk av idretten. Forberedelsene til løp og konkurranser. Jeg begynte selv å melde meg på løp. Det var så gøy å løpe med andre, sette meg mål og ikke minst måle meg med andre i min aldersgruppe. 

Rett før mål KK Mila i 2017. Teknikken var vel ikke helt "on fleek" men løpegleden var på plass 

Jeg fikk flere løpevenner på Instagram. Det var så hyggelig å inspirere og bli inspirert. Så kom jeg over ASICS FrontRunners. Jeg måtte lese om det, og synes det høres helt fantastisk ut! Tenk om jeg en gang kunne få bli en liten del av det! Jeg så bilder fra samlinger de hadde. Løpeturer i soloppganger, latter og glede. Det ville jeg så gjerne få være med på. Det å få være en ambassadør for bevegelse og representere merket jeg var så glad i. Man får utrettet så mye alene, men enda mer sammen. Løpingen hadde blitt en så stor del av livet mitt, og jeg hadde fått oppleve uendelig med løpeglede og runnershigh. Jeg vet godt hva det gjør for kropp og sinn, og det ville jeg så gjerne få videreformidlet. Og så ønsket jeg å bli en del av et team - bestående av likesinnede. Det virket som om ASICS FrontRunners var i mange land, men ikke Norge. 

Plutselig en dag så jeg at de åpnet opp for søkere fra Norge. Jeg skrev søknad og ventet spent. Vel vitende om at det nok var et nåløye, hadde jeg et ørlite håp. Det ble ikke meg det året. Sånn er livet. Jeg trodde jeg visste hvorfor jeg ikke ble valgt. Jeg var verken den som løp fortest eller lengst. Ikke var jeg så veldig ung heller. Jeg visste ikke hva de var ute etter. Da neste års søknadsfase åpnet prøvde jeg igjen. Jeg kunne ikke gi opp. Det var min drøm å få være med, og jeg prøvde å forklare så godt jeg kunne og hva løping betyr for meg i søknaden. Jeg hadde ikke så store forhåpninger om å få være med. Overraskelsen var derfor stor da jeg fikk mail og så en telefon rett etter. Det kom på en dag da jeg var litt lei meg. Jeg hadde søkt en ekstrajobb jeg hadde veldig lyst på, og fått beskjed om at de ikke valgte meg. Det er alltid litt tøft. Det hadde skjedd fæle ting jobbmessig og i tillegg noen utfordringer privat ikke så lenge før det også, og jeg var litt nede. Hadde hatt ett aldri så lite "annus horribilis." Selvtilliten var dårlig og jeg hadde det ikke så bra. Jeg har også IBS og det blir ikke akkurat bedre når ting skjer. Beskjeden om at jeg var blitt valgt ut som et medlem av ASICS FrontRunner teamet for 2019 kunne ikke kommet mer beleilig. Noen trodde på meg. Noen ville gi meg sjansen. Noen synes jeg var bra nok og så mitt potensiale til å bidra på forskjellige måter - til tross for at jeg verken hadde løpt maraton eller vunnet noe som helst. Det var så godt. Ubetalelig. Jeg skulle få teammates. Være en del av verdens fremste løpesamfunn. Få en større mulighet til å motivere andre. Fronte ASICS. Helt ubeskrivelig. 

Første løp og helgesamling med teamet. Det var så utrolig gøy og jeg kommer aldri til å glemme den helgen


Nå er søknadsfasen her igjen. Jeg kan ikke tro at det har gått 2 år siden jeg ble et medlem, men samtidig føles det som om jeg alltid har vært det. Det har vært 2 år med så utrolig mange gode minner. Løpeturer, løp, samlinger, lek, undervisning, latter, glede, middager og vennskap. Fellesskap. Skypesamtaler. Motivere og bli motivert. Se opp til og bli sett opp til. Noen å rådføre seg med, ha nerdete løpesamtaler med. Fotoshoots. Utvikling. Virtuell stafett. Løping for gode saker. Løping for å motivere og inspirere. 

Lagbilde "coronastyle" sommeren 2020

Man lager seg ideer i hodet om hvordan ting vil bli. Det gjør i vert fall jeg. Denne reisen har vært og er mye bedre enn jeg hadde håpet og trodd. Jeg ville aldri ha vært dette foruten, og er så glad jeg tok sjansen på å søke to ganger. Jeg er stolt når jeg løper sammen med laget, og stolt når jeg løper alene - med ASICS FrontRunner logoen på klærne. I dette løpssamfunnet vil alle hverandre det godt, og det samme ønsker vi alle rundt oss. Vi er så forskjellige, men samtidig like. Nå søker vi etter flere medlemmer. Det er overhodet ingen krav til verken lengde eller raskhet slik jeg trodde. Alder er heller ikke noe tema. 

Rosa sløyfe løpet 2020 <3


Man kan sende inn søknad til og med 4. februar. Ta sjansen og søk du også! Link til søknaden:

https://l.instagram.com/?u=htt...

skrevet av
portrait

Linn Ravn

Salgsansvarlig/trenings assistent Aktivitetshuset Staals og Aktør fra FROGNER

Aldersgruppe: 45
Klubb: Romerike Taekwondo klubb
Trener: Master Dong Van Nguyen

Mine disipline
Boksing / Fighting trent Styrketrening 10 km Stiløp Halvmaraton

Flere blogger