Jeg klarte noen situps, men ingen pushups. Det var helt forferdelig. Jeg måtte luske tilbake til plassen min med brennende kinn og ufine bemerkninger fra de andre. Selvtilliten var allerede dårlig, og dette gjorde ikke saken noe bedre.

Det var første gymtime på videregående skole. Hele klassen sto i en ring med gymlæreren i midten. Han hadde militærsveis, fløyte rundt halsen og var muskuløs. Ryktene gikk at han kom rett fra en stilling i hæren. Jeg sto nervøs i en krok og prøvde å gjøre meg usynlig. Jeg hadde på en altfor stor grå joggebukse og en like stor hvit t-shirt med noe trykk på. Joggeskoene mine hadde sett sine bedre dager. Det lange, mørkebrune håret mitt var satt opp i en hestehale. Det er snart 30 år siden, men jeg kan fremdeles se det klart for meg. 

Vi måtte inn i ringen en og en. Ved siden av læreren måtte vi vise hvor mange pushups og situps vi klarte, mens resten av klassen sto og så på. Jeg tviler det var noe han hadde lært på Lærerhøgskolen, og tenkte i mitt stille sinn at det var sant at han kom fra militæret. Jeg klarte noen situps, men ingen pushups. Det var helt forferdelig. Jeg måtte luske tilbake til plassen min med brennende kinn og ufine bemerkninger fra de andre. Selvtilliten var allerede dårlig, og dette gjorde ikke saken noe bedre. Uken etter var det 3000 m test. Vi begynte å løpe fra skolen og bortover en gangvei. Jeg hadde nesten ikke løpt siden jeg var barn - med unntak av et par Osloløp jeg aldri trente til. Meterne sneglet seg av gårde mens læreren blåste i fløyta og sa vi måtte sette opp farten, ellers ville vi få 1 i gym. Jeg løp alt jeg kunne, men måtte gå litt. Jeg passerte en bygning jeg visste var et kvinnefengsel, og tenkte at det hadde vært bedre om jeg hadde sittet der inne. Da hadde jeg i vert fall sluppet å løpe.

Osloløpet 1990. 14 år og eneste grunnen jeg deltok var at venninna mi gjorde det og overtalte meg. Ikke spesielt gøy.

Som barn prøvde jeg mange idretter. Jeg fant fort ut at jeg var best uten ball. Håndball var katastrofe, jeg ble alltid satt på benken. Fotball var enda verre. Jeg var redd for ballen. Turn var gøy, men jeg var så pysete. Jeg ville helst hoppe på tjukkassen og slå hjul. Bommen var jeg livredd for. Jeg kom meg aldri med i turntroppen, hang fast i "bomsedeisepartiet" som noen kalte det. Jeg likte å ri, men sluttet den dagen ridelæreren så på meg med et alvorlig uttrykk og sa at jeg var blitt altfor stor for å ri på ponni. Jeg måtte over på hest. Det turte jeg ikke, så jeg sluttet. Da jeg var 18 åpnet et treningssenter der jeg bodde, og jeg begynte der. Siden den gang har jeg vært medlem på forskjellige sentre, i noen perioder støttemedlem vel og merke. Jeg likte å trene, svette og være aktiv, men tenkte at noe annen idrett enn å trene på treningssenter fantes nok ikke for meg.

Den dårlige selvtilliten fulgte meg gjennom livet. Jeg rødmet alltid når jeg skulle si noe i møter på jobb. Var stille når jeg møtte nye folk. Følte jeg måtte ha litt innabords for å være morsom, være interessant og tørre å danse. Jeg hadde ingen ordentlig utdannelse, og var ikke spesielt flink i noe. Jeg vokste opp på Stovner i Oslo, og det var både på godt og vondt. 

I 2012 begynte jeg å løpe. Jeg tenkte at det ville være lett etter alle årene på treningssenter. Det var det ikke. Jeg hadde jo nesten ikke trent kondisjon. Men det jeg merket, var at formen kom seg raskt. Jeg ble grusomt støl, men det bedret seg. Vi bor på toppen av et berg, og en dag klarte jeg å løpe både ned og opp den lange bakken. Jeg kjente ikke noe særlig til syre, det har jeg aldri gjort. Jeg begynte å løpe oftere. I skogen, på ferie, i all slags vær og vind. Det var så godt. Så ubeskrivelig godt. Det å kjenne seg sterk og frisk. Sporty.

To år etter, i 2014, meldte jeg meg på et løp. Jeg ville se hvordan det var, og hvordan jeg lå an i forhold til andre på min alder. Det ble 3 for alle, som Oslo Maraton arrangerte. Mannen min deltok også, og sønnen min var med for å heie. Jeg løp alt jeg kunne. Husker så godt jeg fikk vondt i lungene, men tenkte det ikke gjorde noe. Det sto mange fra Røde Kors rundt i løypa, og de kunne ta seg av meg om noe skjedde. Litt spesielt å tenke sånn, men man tenker mye rart når man løper. Jeg bare løp og løp. Da jeg kom i mål, sto sønnen min der og ropte til meg "Mamma, du var nesten først av alle de voksne" Hva? Det kunne ikke stemme! Det var flest barn og unge som deltok, men allikevel? Jeg hadde ikke pulsklokke på den tiden, men så på klokka på Rådhuset. Jeg hadde løpt fort. Faktisk så fort som jeg aldri har løpt verken før eller siden. 11:13. Følelsen etterpå var ubeskrivelig. Det var en blanding av stolthet, glede, runnershigh og lykke. Det føltes ut som om jeg kunne klarte alt i hele verden  - uten noen begrensninger.

Før løpet i 2014 med mannen min 

Det har blitt utallige løpeturer og løp siden den dagen. Jeg får alltid den samme følelsen under og etterpå. Da jeg løper i mål er jeg Superwoman og best i verden. Jeg er jo selvsagt ikke det, men det føles slik. Selvtillit kommer ofte med alderen, men jeg vet at løping har hjulpet veldig til. Det føles godt. Veldig godt. Det var en idrett som passet til meg. Passet veldig godt, faktisk. Følelsen av å beherske noe er ubetalelig. Det er godt å finne interesser og lidenskap her i livet. Holde på med noe man mester, føler seg god i og som gjør en lykkelig. Jeg har noen ganger tenkt under løp at jeg skulle ønske gymlæreren så meg nå. Den voksne, sterke utgaven av Linn. Hun som kan løpe alt fra 3 til 21 km. Hun som løper uansett vær og årstid. 

En blidere utgave under løp

Jeg er verken Norgesmester eller øverst på pallen i løp, men det gjør ingenting. Det at løpingen gir meg så mye glede er verdt alt. For snart 5 år siden tok jeg et valg om å aldri drikke mer enn 1 maks 2 glass, kun som kos til maten. Det har jeg holdt, og det er glad for at jeg bestemte meg for. Jeg møter fremmede og har ingen problemer med å snakke med de. Tvert i mot, det har blitt noe jeg liker veldig godt. Jeg er morsom nok og er bra nok på alle måter. Det er vi alle, og det er ikke så farlig at ikke alle liker meg lenger. Det bryr jeg meg faktisk ikke noe om. I løpemiljøet er det lett å bli kjent med andre som har samme interesse og livsstil. Jeg har ASICSFrontRunner teamet mitt. Jeg er heldig. Jeg har familie og en fin vennekrets. Den har riktignok blitt mindre etter at jeg forandret meg og livsstilen min, men desto mer eksklusiv - om du skjønner. Jeg har også fått nye som jeg deler interesser med. Og jeg har det godt med meg selv. Det er viktigst av alt. 

Jeg håper jeg kan løpe så lenge jeg lever. Det er i vert fall målet mitt. Løping har blitt både terapi og trening for meg. Det har hjulpet meg gjennom gode og mindre gode dager, slik livet er. Det har på en måte vært med å hjelpe meg å finne ut hvem jeg er. Det høres kanskje litt rart ut, men sånn er det. Å begynne å løpe er det aller beste jeg noensinne har gjort for meg selv.

skrevet av
portrait

Linn Ravn

Salgsansvarlig/trenings assistent Aktivitetshuset Staals og Aktør fra FROGNER

Aldersgruppe: 45
Klubb: Romerike Taekwondo klubb
Trener: Master Dong Van Nguyen

Mine disipline
Boksing / Fighting trent Styrketrening 10 km Stiløp Halvmaraton

Flere blogger