Ett blikk tilbake , ett skritt til siden, nysgjerrighet og veien fremover.

Refleksjoner blir man klokere av. 

Sesongen 2020.
Min femte sesong «som en person som liker å løpe». Før det ville det være en kraftig overdrivelse å si at jeg likte det noe særlig godt. Fra januar og frem til koronaen traff fikk jeg uvurderlig hjelp med treningen frem mot det som da var årets store mål, Paris Maraton. Jeg hadde aldri klart å være så strukturert uten at noen pushet meg i riktig retning. Evig takknemlig for det.                      

Med koronaen kom vakuumet. Proppen ble dratt ut, og det ble tid til refleksjon og ettertanke. Noe jeg drodlet litt rundt i forrige blogginnlegg. 
Ja - vinteren hadde gjort meg sterkere på mange måter. Men, den hadde også gjort meg usikker og gitt meg følelsen av å være svakere. Selv om dette målet og veien mot det gav meg en ytre motivasjon, gjorde det meg også fryktelig sliten. Når jeg ser tilbake på det, ser jeg at jeg ble sterk, samtidig som jeg tidvis følte meg nedbrutt og sliten som løper.  Merk: det er ikke så dramatisk som det kan leses altså. Jeg ender til stadighet opp med å skrive om motivasjon, bær over med meg. Motivasjon og ditto mangel på det fasinerer meg og gjør meg nysgjerrig. Hva er JEG styrt av? Hva er det som motiverer? Det er ikke nødvendigvis det andre trigges eller motiveres av, selv om jeg gjerne skulle ønske det og gjerne prøver så hardt jeg kan. Da holder det bare en stund, så sprekker «bobla».              

Jeg har lært at når ting skal være så «rått» blir jeg redd og usikker. Jeg har erfart at det fører til at jeg går inn i hver treningsøkt med en usikkerhet på om jeg mestrer det, og at øktene blir en test på om jeg er «rå» nok. Det er en slitsom tanke å gå rundt med i det lange løp. Jeg er visst ikke SÅ rå og tror jeg etter hvert endte med å trene kreftene ut av kroppen i stedet for inn i kroppen. Jeg lærer stadig noen nytt om meg selv her altså, ikke verst i en alder av 42. Utvikling er jo gøy. 

Nye tider. 

Okei, så var vi altså der: Med koronaen kom altså tiden for å tenke nytt, være nysgjerrig, og skifte fokus. Jeg måtte gjenvinne motivasjonen og gleden rundt det jeg elsker – løping. Minst like viktig er det at treningen skal føles håndterbar, gi meg overskudd og glede. Så hva har jeg lyst til da? Jeg har fortsatt lyst til å løpe langt. Men som en kontrast til målsettingen om å komme under tre timer på maraton, ble fokuset flyttet til sub 20 minutter på fem kilometer. Ikke SÅ rått, et annet fokus, et annet ytterpunkt om du vil, men like dedikert. For dedikert, det er jeg god på å være når jeg bestemmer meg for noe. Jeg spurte om råd igjen da. Og løpere er innmari ålreite folk. De kommer velvillig med tips og råd om man tør å spørre. Takk gode gud for det, for jeg er ikke kapabel til å finne opp kruttet. Jeg sendte en melding, og fikk svar, fra Ronny Lasoa, raskest i sin aldersklasse på fem kilometer i Norge. Begynte å løpe i voksen alder, som meg, uten sammenlikning for øvrig altså. Jeg fikk noen gode tips og en skisse av en treningsuke, med noen variasjoner attåt. I tillegg, og nå dere kommer rosinen i pølsa…. 

Sprunglauf.

I skissen jeg fikk stod det to ganger i uken stigningsløp og sprunglauf. Opplegget med stigningsløp skjønte jeg, men sprunglauf?                                 

«Hva er det?» spurte jeg.  

«Google det!» sa han.

 Og så jeg gjorde. Vet dere hva som dukker opp da? En av Norges mest spretne og grasiøse kvinner Christina Vukicevic Demidov. Svevende en meter over bakken med sine to meter lange ben, som en puma, gaselle eller noe annet elegant. Jaja, tenkte jeg. Dette blir jo interessant. Nytt og spennende, akkurat det jeg var ute etter. Jeg gjorde imidlertid raskt en relevant oppdagelse! Jeg skylder faktisk spenst! Og i og for seg balanse også. Det fant jeg ut der ute i lysløypa en sen mandagskveld. Jeg lettet jo ikke fra bakken! Jeg følte meg som en sakkosekk hver gang jeg landet. Rare blikk fra turgåere fikk jeg også, selv om jeg iherdig prøvde å skjule hva jeg drev med. Helt forståelig at de kikket. Dette kan umulig ha sett bra ut! 

Utrolig nok syntes jeg det var gøy da. Det var håndterbart og jeg tenkte at her kan det bare gå en vei. Nå, etter å ha drevet med denne hoppingen oppover slak motbakke i fire uker så har det faktisk gått fremover, eller oppover eller hva jeg skal si. Jeg blir nok aldri «hu med den rå spensten», men jeg opplever fremgang og å lette fra bakken. Jeg flyr ikke, men jeg flakser ganske kraftig. 

Nye veier. 

Treningen min ellers er mye mer intensitetsstyrt enn tidligere
Intensiteten er styrt etter MITT tempo. Der jeg er NÅ.  Ikke etter dit jeg er på vei. Nettopp det tror jeg har vært det viktigste læringen for meg i denne lille revolusjonen. Jeg kan ikke late som jeg er raskere, tøffere, råere eller bedre enn det jeg er akkurat nå. Det går en stund, så blir man tom. Jeg trener  litt hardt tre ganger i uken. Intervaller på terskel. Resten av uken løper jeg veldig overkommelig rolig. Antall kilometer pr uke er ikke redusert, til tross for at jeg akkurat nå trener mot noe vesentlig kortere enn ett maraton. For meg er ikke dette et steg bakover, men kanskje et steg til siden samtidig som jeg hele tiden er på vei framover. For jeg kommer til å løpe langt igjen.Jeg skal bare lære noe nytt og gjøre noe litt annet først! 

God helg ❤

skrevet av
portrait

Cathrine Melsom Walle

Sykepleier fra Tønsberg

Aldersgruppe: 40-45

Mine disipline
Ultraløp Ultrastiløp Maraton