Det er fælt, skummelt og skremmende. Men jeg elsker det.

Nasjonalsangen ble spilt. Jeg klarer ikke den. Blir så rørt. Alle mulige følelser sprer seg rundt i kroppen når jeg hører den. Det var i slutten av November. Deltakerne til Norges Mesterskapet i Taekwondo hadde akkurat marsjert inn i den klamme hallen. Midt i flokken sto jeg. Klammere enn hallen og med tørr hals.  

Sangen var ferdig. Jeg fant meg et sted å varme opp. Strekke ut. Gå igjennom mønstrene mine. Jeg ville så gjerne gjøre mitt beste der ute. Vise at jeg hadde noe i NM å gjøre. Ville så gjerne gjøre meg selv, mannen min og Master stolt. 

Norges Cup 3 sist høst. Jeg hadde tatt på rød neglelakk. Mest som en kamuflasje for et par blå negler fra et løp noen uker tidligere. Men også for at det matchet mitt røde belte. Det er lov å være litt forfengelig

Det var bare meg og en til i min aldersgruppe og grad. Jeg var like nervøs som om det skulle ha vært 100. Det skjer noe med meg når jeg går ut på matta. Gardina går ned. Ut av meg selv opplevelse. Noe sånt. Jeg hverken hører eller ser noe som helst. Bare gjør det jeg skal gjøre. Jeg marsjerer ut som en supermodell. Venstre ben først. Rak i ryggen og med en selvsikker gange. Vi har øvd på dette så mange ganger. Dette og alt annet jeg foretar meg i de rundt 2 minuttene jeg er på matta. All eyes on me. Publikum på tribunen. Det er dommere både foran og bak meg. De ser hver lille bevegelse kroppen foretar seg. De trykker på skjermen de holder i hendene. Minus 0,1 poeng for liten feil. 0,3 for grov. Med grov menes for eksempel å lande i løpestilling i stedet for gåstilling etter et spark. Eller om jeg glemmer å rope, eller "Kihap" som det kalles, på rette steder. Høres ikke så ille ut, men det er ille i den settingen. Alt blir vurdert. Blikket, energien, innlevelsen og rytmen. Listen er lang. Det er fælt, skummelt og skremmende. Men jeg elsker det. Jeg er så glad jeg fikk muligheten til å være med på klubbens konkurranse team. Det er godt å ha mål med all treningen. Konkurranser å se fram til. Jeg elsker konkurranser. Taekwondo og løp. Mine idretter. De jeg bruker utallige timer på hver eneste uke. De som gir meg så uendelig mye glede, energi. Mestringsfølelse. Opplevelser. Vennskap. 

Jeg marsjerer ut med en selvsikker holdning. På rundt 2 minutter skal jeg vise fram det jeg har brukt måneder å trene på. Master bruker evig tid på at jeg skal bli god. Lykkes. Nå mine mål. Ikke rart jeg blir nervøs, egentlig. Her fra Lomma Cup i Sverige sist vår

Mannen min var coach i NM. Det betyr at det er han jeg skal bukke til før jeg går ut på matta. Det er han som skal si når det er klart, og hjelpe og støtte meg på konkurransedagen. Han som skal gi råd. Det føles trygt og godt at det er han som har den rollen. Han står i mål og tar i mot meg når jeg krysser mållinjen på løp. Det er han som hjelper meg om jeg er skuffet, eller tørker gledestårer. Jeg er høy på livet og har Runners High herfra til evigheten etter løp. Får et stort behov for å snakke om opplevelsen. Igjen og igjen. Han lytter. Han deler min glede og vet hvordan jeg har det. Han løper selv. Han vet.

Jeg har et stort konkurranseinstinkt. Jeg konkurrerer først og fremst med meg selv i løp. Hvor fort kan jeg løpe 5 km? 10? Eller 21? Er det mulig å klare ny PB selv om jeg blir eldre?  Men jeg liker også og konkurrere mot andre. Hvor god er jeg i forhold til andre i min aldersgruppe? Jeg har alltid som mål å vinne taekwondo konkurranser. Det gjør jeg som regel også. Ikke fordi jeg er et naturtalent. Overhodet ikke. Men det er så få i min aldersgruppe, og jeg er den som trener mest. As simple as that. 

Når det gjelder løp er det annerledes. Jeg stiller opp selv om jeg vet jeg aldri kommer til å vinne. Jeg forbereder meg så godt jeg kan. Står på startstreken med bankende hjerte og klamme hender. Sover alltid dårlig natten før, og magen blir tivoli og sirkus på samme tid. Når startskuddet går, løper jeg så fort jeg kan. Nervøsiteten forsvinner og jeg bare løper. Nyter hvert sekund. Det å løpe med og mot andre. Gjøre det jeg elsker. Høre publikum juble i byløp. Bli våt på beina i terrengløp og ikke høre annet enn min egen pust og noen fugler synge. Jeg elsker begge deler. Adrenalinet det gir. Runners High. Følelsen av å krysse mållinja - helt utslitt men så uendelig lykkelig. Det er så digg. Rett og slett. Jeg kjenner meg sterk, frisk og tøff når jeg er med på løp. Mestringsfølelse. Følelsen av å kunne klare alt livet måtte by på av utfordringer. Jeg skriver ofte blogginnlegg i hodet når jeg løper. Jeg vil så gjerne dele gleden. Unner virkelig alle å oppleve det jeg opplever når jeg løper. Det er så fint og fantastisk. 

Tenk at et løp kan få meg til å gråte fordi jeg er så sliten, glad og stolt. Det er veldig fasinerende og amazing 

I fjor deltok jeg på 11 løp, 4 taekwondo konkurranser og et NM. Jeg elsket alt. Følelsen da jeg løp i mål på Krokskogen Halvmaraton - gråtende fordi jeg var så sliten men samtidig stolt av meg selv. Min overraskende nye PB på 5 km KK Mila. Da jeg fløy over mål i 10 for Grete - kun en uke etter halvmaraton i København. Det var mitt årsbeste på 10 km og jeg var helt satt ut av hva kroppen vår kan klare. Det er ikke farlig å pushe seg selv, fant jeg ut da. Det utfordrende og tøffe 11 km lange terrengløpet i Sørkedalen - hvor mine ASICS FrontRunner teamvenner Kim og Simen måtte vente på meg i 20 minutter etter at de selv kom i mål. NM gullet i taekwondo. Det er minner jeg aldri kommer til å glemme og er så glad jeg fikk oppleve. 

Sommernattsløpet. Det var en flott opplevelse å løpe 5 km i byen når klokka var 22.00 og det fremdeles var lyst ute

Mitt første løp i fjor var Sentrumsløpet. Det var også mitt første møte med ASICS FrontRunner. En uforglemmelig helg på så mange måter. Jeg løp mitt verste løp tidsmessig. Grusomt for selvtilliten. Men mine lagvenner gjorde det så bra. Jeg var så utrolig stolt av de. Og jeg oppdaget at det er ikke tid som betyr mest. Men alt rundt. Det å heie på hverandre. Glede seg på andres vegne. Være sammen med andre som deler min interesse. Det er så fint. Godt. Inspirerende og motiverende. Siden den helgen har jeg løpt med teamnavnet på klærne mine. Det er stas. Veldig stas. 

Lite kan måle seg med å være med i et team

2019 er historie. Nå har et nytt år begynt. Jeg har allerede begynt å planlegge. Mitt neste mål er Nordisk Mesterskap i Taekwondo om 14 dager. Det skal bli en fin og spennende opplevelse. Jeg skal jobbe med det mentale så jeg ikke blir så nervøs. Så blir det muligens Winterrun før jeg skal løpe sammen med teamet mitt ASICS FrontRunner på Sentrumsløpet. Jeg gleder meg. Skikkelig. Så blir det Villmannen i mai. I det løpet har jeg hørt at vi må svømme litt. Langt utenfor min komfortsone, men jeg vil prøve. Gjøre noe nytt og annerledes. Bli tøffere. Sterkere. La 2020 bli året du gjør noe nytt. Livet er for kort til å ikke prøve. Det lærte vi alle i romjulen. 

Godt, nytt aktivt år <3

skrevet av
portrait

Linn Ravn

Salgsansvarlig/trenings assistent Aktivitetshuset Staals og Aktør fra FROGNER

Aldersgruppe: 45
Klubb: Romerike Taekwondo klubb
Trener: Master Dong Van Nguyen

Mine disipline
Boksing / Fighting trent Styrketrening 10 km Stiløp Halvmaraton

Flere blogger