Noe hadde gått galt. Jeg måtte ha hentet ut feil startnummer. Jeg kunne ikke være på 11. plass. En annen jente løp i mål med mitt, og jeg med hennes - en stund etter henne. Stakkars jente. Hvordan kunne jeg gjøre en slik feil? Hvordan skulle vi få rettet på dette?

Jeg våknet altfor tidlig etter en urolig natt. Det var umulig å få sove. Om 7,5 timer skulle jeg stå på startstreken med et bankende hjerte. Holde fingeren klar på startknappen til klokka mi. Denne dagen kom til å bli lang.

Timene gikk på et vis. Jeg spiste to ganger, pakket sekken og fikset meg. Mannen min måtte ut et ærend - noe han sjelden gjør alene i helgene. Jeg skjønner han så godt. Vet jeg kan være litt slitsom akkurat denne lørdagen i begynnelsen av september. Spør om de samme tingene 20 ganger. Lurer på om jeg skal løpe med t-shirt eller singlet. Han prøver å hjelpe og støtte meg så godt han kan.

Denne dagen er viktig for meg. Det er den dagen i året KK Mila blir arrangert. Et løp for damer. Mitt yndlingsløp. Løpet jeg pleier å gjøre det bra i. Løpet som får meg til å føle meg som en ordentlig atlet. Det er noe med det å starte og komme i mål på selveste Bislet Stadion.

Dagen før dagen. Sekken er full av gratisprøver, goodiebag og premier 

Sist tirsdag løp jeg Sørkedalsløpet. Om jeg skulle bli stresset før et løp burde det være dette. Krevende og tøft. Det var jeg ikke. Jeg hadde ikke løpt det før og hadde derfor ikke noen spesiell tid jeg ville prøve å nå. Ikke visste jeg hvordan løypa var heller. Tok det som en fin utfordring og trening. Slik var det ikke i dag. Jeg ville prestere. Bra. Ville gjøre meg selv stolt. Og aller helst mannen min også. Min Wingman. Johnny hadde vært med i et trappeløp for første gang to dager tidligere. Han greide det på to sekunder raskere enn han hadde satt seg som mål. Han kom hjem med verdens største smil om munnen og vi dro rett på Taekwondo. Det er helt utrolig hva løping og trening gjør med kropp og sinn. Han hadde neppe hatt lyst til å dra rett på trening om ikke kroppen var fylt av endorfiner. Helt fantastisk. 

Timene gikk og plutselig var det tid for å varme opp. Bislet Stadion var fylt av glade damer. Det var felles oppvarming med dansemoves. Jeg liker å danse, men ikke før et løp. Jeg løp ut av stadion. Vekslet mellom å løpe sakte og fort. Formen kjennes ikke helt super ut og jeg ble litt bekymret. Så begynte jeg å fikse på lissene mine. Jeg klarte ikke å bestemme meg for hvor stramme de skulle være. Det ble med ett et kjempeproblem og jeg ble helt svett. Jeg måtte ta meg sammen. Så sto jeg på startstreken med fingeren klar på klokka. Tenk at det har gått et helt år siden sist. Da kom jeg i mål veldig skuffet. 24. plass av alle deltakerne og 5. i min aldersklasse. Brukte 23:56 min. Løpet hadde vært så slitsomt og jeg lurte på hva som var galt med formen. Ville det bli slik i dag? Eller ville jeg gjøre det like bra som i 2017? Da løp jeg på 22:58 og kom som nr 19. av alle damene. 2. i min aldersklasse. Jeg var høy i dagevis etterpå. Synes jeg var så flink. Deilig følelse. 2016 var jeg hjemme med lungebetennelse. Fryktelig. Ikke det at jeg var syk, men at jeg gikk glipp av løpet.

Jeg stilte meg på 3. rad. Det var helt riktig. Foto: Kondis.no

Startskuddet gikk. Jeg prøvde å holde igjen litt. I fjor lå jeg som nummer to ut av stadion. Det gikk for fort for meg. Nå skulle jeg løpe smartere. Det småregnet og var kaldt. Jeg enset ingen av delene.


Vi løp ut på gaten og opp første bakke. Løypa er som klistret fast i hodet mitt. Jeg vet akkurat hvor langt det er før det går nedover. Jeg begynte å telle alle som løp foran meg. Hva skjedde? Jeg telte i hvert fall 25 stk - kanskje flere. Målet mitt var å løpe på rundt 23 minutter og komme blant de 20 beste. Jeg kan ikke styre hvilken plass jeg kommer på, men farten. Jeg hadde ikke mulighet til å løpe fortere. Løp alt jeg kunne. Jeg sleit ikke like mye som i fjor. Synes det gikk lettere. Så utrolig deilig å kjenne! Jeg hørte folk heie på oss fra alle kanter. Noen tok igjen meg, og jeg tok igjen noen andre. Løp og løp. Kjente på den deilige følelsen av at kroppen fungerer. Gleden spredte seg i brystet mitt. Jeg hadde valgt å løpe med Dynaflyte 3. Mine raskeste sko. Lette, samtidig som de gir god støtte på asfalten. 

Lykkelig etter 2,1 km Foto: KK Mila

Jeg så på klokken. Den viste plutselig ikke hvor langt jeg hadde løpt, men den viste pacen, i vert fall. Det gikk litt tregt oppover så jeg tok igjen alt jeg kunne i nedoverbakkene. Stålsatte meg til den lange oppoverbakken jeg vet kommer mellom 3 km og rett for 4. Dette året var første gang vi som løp 5 km startet samtidig med de som løp 10. Etter en stund skiltes løypene, og noen av de foran meg forsvant andre veien. Så deilig! Da var det ikke så mange foran meg. Veldig motiverende. Jeg ga på litt ekstra og sprang forbi noen jenter i oppoverbakken. Vi bor øverst på et berg, så jeg er vant til å løpe oppover. Den treningen fikk jeg igjen for nå. Jeg følte meg så sterk og rask. Sprang alt jeg kunne og kom til parken før stadion. Var jeg nesten fremme allerede? Jeg hadde masse igjen. Det var som om jeg hadde et ekstra gir akkurat denne dagen. Jeg løp og løp. Tok igjen et par til. Det ble fryktelig viktig at jeg løp forbi de som lå nærme meg. En treningskamerat/trener på Taekwondoen skrev til meg dagen før løpet. At jeg hadde så mye inni meg, jeg måtte bare få det ut. De ordene ble som en mantra for meg gjennom løpet. Jeg kan mer enn jeg tror. Det kan vi alle. Selv om jeg var mye eldre enn alle jentene som lå i tet, har jeg mye annet. Erfaring. Jeg har sikkert sterkere ben, måtte jeg si til meg selv.

Alt lå til rette for at jeg skulle gjøre det bra. Klærne satt perfekt. Håret var under kontroll og ikke i veien. Jeg hadde ikke musikk. Ville ikke ha løpebelte som strammet rundt magen. Jeg har trent mye i sommer. Løpt i skogen, og blitt flinkere til å løpe intervaller på bane. Vært med på løpegrupper og løpt intervaller med de. Jeg har det i meg. Det har vi alle. Nå var det på tide å ta det fram. 

Jeg så stadion. Flotte, supre Bislet. Jeg løp alt jeg kunne rundt svingen. Ned den lille bakken mot maraton porten. Da kjente jeg plutselig hvor sliten jeg var. Jeg måtte holde ut litt til. Jeg hørte speakeren. "De som løper i mål er topp 10" og her ser vi Linn Ravn fra Asics FrontRunner nærme seg mål" Først ble jeg fryktelig stolt. Så ble jeg redd. Nei og nei. Noe hadde gått galt. Jeg måtte ha hentet ut feil startnummer. Jeg kunne ikke være på 11. plass. En annen jente løp i mål med mitt, og jeg med hennes - en stund etter henne. Stakkars jente. Hvordan kunne jeg gjøre en slik feil? Hvordan skulle vi få rettet på dette?

Jeg løp alt jeg kunne mot og over mål. Så på klokka mi. Måtte se flere ganger. Jeg ble helt forvirret. Surret rundt i noen sekunder før jeg satte meg ned på det våte gresset. Jeg hadde perset. 1,5 minutter raskere enn i fjor og 12 sekunder fortere enn min gamle PB. Mannen min kom bort - veldig glad og rørt. Vi sjekket. Det stemte. Startnummeret jeg løp med var mitt. Jeg løp inn på 11. plass. av 2533 damer. Jeg vant min aldersklasse. Best av 429 damer denne dagen. Det viktigste er å delta, men akkurat denne ene dagen i året har jeg så lov til å synes noe annet  - for min egen del. Jeg vil gjøre det bra. Det er så god motivasjon for meg og payback for all treningen min. Alle dagene jeg løper sakte og fort. I sol og vind. Varme og kulde. Jeg var høy på livet og runners high. Synes jeg selv var så flink at jeg måtte gråte en liten tåre.

En smilende, søt jente rakte meg en kurv full av yoghurtbegre. Lurte på om jeg ville ha. Så snilt! Det var fordi jeg var så rask, tenkte jeg og tok tak i hele kurven. Mannen min så forskrekket på meg og jenta sa forsiktig at det var egentlig en til hver. Jeg tok en og ga tilbake kurven. Jeg tåler jo ikke vanlig yoghurt en gang. Gudameg så flaut. Jeg er ikke helt meg selv når jeg kommer i mål. Hverken her eller på andre løp. Hjernen fungerer ikke helt. Den er mest opptatt av å sende gode følelser rundt i kroppen. Et virvar av alle slags følelser. Det er noe av det beste som finnes. Krysse mållinjen og kjenne på alt mulig. 

Såå glad - med raske fletter, glitter i skillen og mine raskeste sko 

Johnny og jeg satte oss på en café. Koste oss og skravlet om løpet. Heldigvis har han begynt å elske løping han også. Han skjønner hvordan jeg har det etter et løp. Jeg må snakke om det og dele gleden jeg føler. Etter en stund kom en fremmed mann bort til meg og gratulerte meg med løpet. Han hadde sett meg løpe i mål. Jeg ble så rørt og glad. Det var så utrolig hyggelig gjort. Løping gjør noe med folk. Både med de som løper og de på sidelinjen. Jeg er så evig takknemlig for at jeg begynte for ganske så nøyaktig 7 år siden. Det er noe av det beste jeg har gjort for meg selv. 

Nå gleder jeg meg veldig til neste helg med halvmaraton i København. Føler ikke at jeg er trent til å løpe så langt, men det gjør ingenting. Det blir en fin opplevelse uansett - så får tiden bli som den blir. Det beste er at jeg skal dit sammen med teamet jeg er en liten del av. Asics FrontRunner. Å være en del av et slikt team er en drøm som gikk i oppfyllelse. Det å støtte og heie på hverandre, og få spre løpeglede er helt fantastisk. Ta del i hverandres opp - og nedturer. For slik er det med idrett. Jeg har sittet og grått ved Tryvann etter at resultatet ikke ble som forventet i Oslos Bratteste. En annen gang måtte Johnny hente meg midt i et løp på grunn av skade. Gråting da også. Og så er det dager som lørdag. Da det kom en tåre av ren lykke. Mestringsfølelse. Stolthet. Det er så fantastisk alt sammen - at idrett kan bringe fram slike følelser.

Nå er det mandag og en ny uke ligger foran oss. Ønsker deg en strålende dag og alt godt for den nye uken <3

Fotograf resten av bildene: Johnny Ravn

skrevet av
portrait

Linn Ravn

Salgsansvarlig/trenings assistent Aktivitetshuset Staals og Aktør fra FROGNER

Aldersgruppe: 45
Klubb: Romerike Taekwondo klubb
Trener: Master Dong Van Nguyen

Mine disipline
Boksing / Fighting trent Styrketrening 10 km Stiløp Halvmaraton

Flere blogger