Når hverdagen plutselig veltes om på, endres også tankene rundt hva som er viktig for oss.

Målet som glapp

– men som ble erstattet av noe annet

Paris Marathon var årets mål.

For ikke å si det største målet jeg har hatt i min seks år lange løpekarriere. Jeg har løpt mange løp, satt meg mange mål, men årets maraton var det STORE målet. For første gang hadde jeg ikke bare en målsetting om å løpe. Jeg hadde en målsetting om hvor fort jeg skulle løpe. Et tidsmål.

«Breaking three hours.»

Aldri har jeg trent mer, aldri har jeg trent hardere og aldri har jeg trent med strukturert. Ikke en økt ble droppet. I snø, regn, vind presset jeg ut hver eneste planlagte kilometer, stort sett i den planlagte farta.

Betalingen tilbake var utvikling. Jeg tålte mer, kunne presse mer, og følte meg sterkere. Javisst er veien og prosessen målet, men langt der framme blinket Paris 5. april. Framgang gir glede, det gir motivasjon og det gir trua på at jeg skal løpe fortere enn noen gang.

Så skjedde det da. Paris 2020 blir ikke noe av. Tatt av korona. Og så rammet det meg da - som hadde trent så bra.

Familien som hadde gledet seg til Paris-tur var ditto skuffet.

Jeg var skuffet.

Neste treningsøkt ble droppet, og det gikk et par dager før jeg klarte å løpe meg en tur. 

Hva er viktig?

Still deg spørsmålet: Hva var det som var så viktig for meg i går, som ikke er så viktig i dag? Eller en annen variant: Hva er det som er viktig i dag, som ikke var så viktig i går?

Det kan være at den litt ubehagelige lærdommen er at når vi drar osteklokka over hodet og streber etter det perfekte et eller annet sted der framme, så kan vi brått oppdage at vi kan miste noe på veien.

Det går an å ha det ganske ålreit selv om vi i disse dager ikke får viljen vår på alle områder. Unntakstilstanden blir uendelig mye kjipere om vi i tillegg skal gå rundt å være furtne, og lager et drama i vårt eget hode som gjør at vi blokkerer lykkefølelsen.

Jeg jobber som sykepleier. Jeg er heldig som kan løpe til og fra jobb. Jeg kan løpe ut fra nattevakt der mennesker ligger gamle og syke. Der jeg forstår at min innsats er viktigere enn noen gang, selv om den er så langt unna terskel, lactat og sone fem som det vel er mulig å komme.

Jeg kan fortsatt ta på joggeskoa, løpe gjennom bryggeområdet i Tønsberg, se morgensola jobbe seg over horisonten og varme opp et samfunn som våkner opp til nok en annerledes-dag. Ta inn en sti og kjenne naturen varsle om en vår som er på vei. Jeg kan kjenne på frihetsfølelsen av å løpe uten at det koster all verden.

Og samtidig tenke på alt som skjer. Og hva det koster verden.

Tenker jeg på Paris?

Stort sett ikke. Jeg tenker mer på Italia, for å si det sånn.

Ta vare på hverandre

Jeg er glad for at sutringen over et mål som glapp gikk fort over, at jeg fortsatt kan kjenne på gleden over å gjøre noe bra for andre, og gjøre noe bra for meg selv.

At jeg kjenner at jeg blir en bedre utgave av meg selv og innser at viktigheten av å kose meg med det jeg gjør i det daglige, mer enn oppveier skuffelsen over målet som glapp.

Nå har vi alle et mål om å holde oss friske, ta vare på oss selv og hverandre. Ta hensyn.

På to meter avstand er det umulig å ta på hverandre. Men det er fortsatt lett å se hverandre.

skrevet av
portrait

Cathrine Melsom Walle

Sykepleier fra Tønsberg

Aldersgruppe: 40-45

Mine disipline
Ultraløp Ultrastiløp Maraton