Det er noe med den distansen, den følelsen, den oppladningen, den spenningen, den gleden rundt et løp. Noe man har jobbet mot, som første ble avlyst, som man igjen måtte jobbe mot, bite tenna sammen for. 42km, 21km, 10km, 5km eller hva det enn måte være, så er det noe romantisk med det å møte opp på løpsdag og skulle utføre det man har jobbet mot.

Våknet opp 3 timer før start, spiser den standardiserte havregryna til frokost og senker skuldrene i sofaen med God Morgen Norge på tv'en. Kaster på meg mine Frontrunner klær, singlet, halv tights, sokker og knytter på meg mine metaspeed sky's. Vet at jobben er gjort, at oppladningen har vært så optimal som mulig. Godfølelsen bekrefter nettopp dette. Stegene mot arenaen her i Trondheim ble gjort med skoene som det skal løpes i, steg etter steg, ser flere iført treningsklær og løpesko, ser flere ivrige sjeler som har lagt ned mange timer for nettopp dette øyeblikk.

Entrer arenaen, gjør siste forberedelser og putter på noe musikk for å komme inn i sonen min. Favoritt spillelista er preppet klar med nye låter og godfølelsen blir enda bedre for hvert sekund det nærmer seg.

10 minutter før start

Står blant 400 andre løpere som skal gjennomføre 42km, kjenner spenningen brer seg etterhvert som jeg finner min plass i feltet. Pulje 1, rett ved siden av en bekjent fra hjembygda. Senker volumet på musikken, mens jeg hører speaker teller ned fra 10......., og plutselig PANG! Vi er igang! 

Løpsrytmen finner sin naturlige gang ganske så tidlig. Kroppen er overraskende pigg fra først kilometer, til tross for hard-innsatsen som er blitt gjort tidligere i uka, med 3 sykkeløkter, 3 svømmeøkter og 3 løpeøkter på 5 dager. Husker jeg tenker at dette skal gå greit etter 5 km. 

Får et aldri så lite flashback til tidligere i uken. Hadde bestemt meg for å løpe halvmaraton, skulle enkelt og greit kutte halvveis og forholde meg til treningsplanen min. Kjøre 21km som er knallhard terskeløkt, og ikke mer enn det. Hadde likså greit sagt til mor og far at 42km utgår, ingen sjans i havet at jeg gjennomfører, men dagen før selve løpet lyttet jeg til magefølelsen og tok til fornuften.

Vi passerer 10km og første runde i Trondheim er gjennomført. Ligger stadig vekk på optimal hurtighet, med optimal puls. Godfølelsen blir ikke mindre god når man kjenner kroppen responderer på hvert løpesteg, og skoa, som er helt nye og aldri før blitt brukt (don't do this at home) gjør også susen. Alt spiller på lag, også den etterlengtede solen i Trondheim leverer! 

Smilet på plass som alltid, tilogmed 21km inn!

21km fullført og eneste jeg klarer å tenke er: "fyflate så glad jeg er for at jeg kjørte på med full-maraton!", selv om det ikke er noe målsetning for meg å bli god i lang-distanse helt enda, så er det en god erfaring å komme seg gjennom et slikt prestisje-løp. Må ærlig innrømme at mine venner i FrontRunner, som gjør enda lengre distanser også gir en boost for å prøve seg frem og for å gjøre noe annet enn 10km, 21km osv... 

Har aldri før løpt lengre enn 28km sammenhengende. Når jeg bikket det tallet på klokka mi følte jeg meg fortsatt pigg og kjente ingen tegn til smerte i kropp. Fortsetter det samme kjøret, inntar drikke ved hver drikkestasjon og løper med et smil. Derimot er det under kilometer 34 ting begynner å skje. Bekreftelsen på et litt høyt tempo, noen litt for raske steg og noen kilometere fra 28 til 33 som ble gjennomført litt over nivået. Overvurderer meg selv og øker tempo når følelsen er såpass god fra 28km, men det er læring, erfaring og gode tanker med videre til neste år og neste 42km. 

Stivner totalt, men løper de siste 8km på 5:00 /km, og gjør som jeg alltid gjør, mitt aller beste. Og kjenner meg godt fornøyd med det i etterkant, er stolt over å ha løpt mitt første maraton og gjør ikke annet enn å glede meg til neste år, når jeg skal løpe 42km under 3 timer. 

Rett etter målgang







skrevet av
portrait

Anders Muren

Personlig Trener fra Trondheim



Mine disipline
10 km Styrketrening Halvmaraton Triatlon Maraton