Folk luftet hundene sine og gikk tur med barna mens jeg løp som en gal rundt i nabolaget. Det var litt rart. Jeg var med på et løp, men ingen visste det.

Det dukker opp mye rart i innboksen på Instagram. Alt fra ekteskapstilbud til å kjøpe følgere. Jeg takker pent nei til alt... Men her om dagen kom det noe hyggelig - en invitasjon til et virtuelt løp! Det skulle være 16 deltakere fra UK og 6 andre land. Så spennende! Og veldig koselig å bli spurt. Og litt smigrende, det skal jeg ærlig innrømme. Klart jeg måtte bli med på dette! De ønsker å motivere folk til å gå ut og løpe. Det er jeg med på! Tanken på at vi er forskjellige løpere som skal løpe på sammen virtuelt er også veldig hyggelig. #untiedyetunited dukket opp i tankene mine.

Løpet går ut på at man skal løpe så langt man kan på 45 minutter hver uke i 4 uker. Det startet i går. Det er trekningspremier så alle har mulighet for å vinne også. Perfekt!

Jeg forberedte meg på en litt annen måte enn jeg pleier før løp. Vanligvis holder jeg på hele dagen og styrer med alt fra mat til hår. Står på startstreken som en utålmodig hest i et veddeløp, klar for å gjøre mitt beste. I går var det annerledes. Det var ingen startstrek, ingen oppmerket løype. Ingen startnummer på brystet. Bare skogen og meg. Mannen min var med opp til skogen, men løp for seg selv. Det var allikevel godt å ha han der i nærheten. Jeg er vant til at han er wingman eller deltar selv på løp. Han har blitt en god løper. Corona tiden har gjort underverk med kondisjonen hans. Han har løpt så mye som aldri før, og det merkes. At annen aktivitet er lagt ned for tiden og hjemmekontor gjør at han har mer tid til å løpe. Jeg er stolt av han. 

Jeg liker aller best å løpe i skogen, så jeg laget meg en plan for løpet i hodet der. Det var at jeg skulle løpe rundt lysløypa hele tiden. Den er super. Bred og fin. Ikke så teknisk, så det er mulig å løpe fort. Jeg er et skikkelig konkurransemenneske så jeg vil ha en god tid. Prøver alltid å gjøre mitt beste. 

Jeg satte på klokka og løp avgårde. Det var så godt. Jeg kjenner løypa. Har løpt utallige runder her. Jeg har sett naturen forandre seg uke for uke. Fra vår til sommer og høst til vinter. Jeg er så glad for at jeg bor akkurat her. Skogen starter der hvor hagen slutter. Helt fantastisk. Bilde innledningsvis er fra akkurat der, sist uke.

Dette er ikke i skogen "min" men fra tur ikke så langt unna, sist helg. De samme skoene jeg brukte i går. Nydelig perle. Slike steder ser man ikke fra sofaen.

På forhånd hadde jeg bestemt jeg for å ikke se hvor fort jeg løp, bare følge med på hvor lenge. Og langt. Jeg begynte å kjenne meg sliten, og oppdaget til min store forbauselse at det hadde gått under 10 minutter. I all dager. Hva skjedde? Var jeg i så dårlig form? Jeg hadde ikke engang løpt 25 % av tiden! Jeg liker å regne ut i prosent hvor langt jeg har igjen når jeg er med på løp. Er ikke spesielt god i matte, men akkurat den kan jeg.. Jeg hadde løpt en runde i løypa. Så løp jeg en til. Det ble veldig tungt. Jeg hadde helt glemt hvor mye opp og ned det er. Det er veldig lite som er flatt. Det er helt greit å løpe her til vanlig, men ikke så lurt i løp når man vil løpe så fort man kan til en bra tid. Jeg kjente meg nesten litt svimmel. Det var på tide å ta i bruk plan B. Jeg var forberedt der. Valget av sko var perfekt. Det ble mine Gel-NoosaTri 12. De er perfekt for å løpe i skogen, i en ikke så altfor teknisk sti, og de kan gjerne brukes på asfalt. Jeg smilte for meg selv og var så fornøyd med at jeg hadde valgt de. Raske, lette sko. 

Mine supersko. Feel Fast. Akkurat det jeg liker.

Jeg løp ut av skogen. Forbi bussholdeplassen, fram og tilbake på veiene rundt huset mitt. Folk luftet hundene sine og gikk tur med barna mens jeg løp som en gal rundt i nabolaget. Det var litt rart. Jeg var med på et løp, men ingen visste det. Det var ingen som heiet. Ingen å løpe fra eller å bli løpt fra. Ingen ved siden av meg. Bare meg i min egen boble. Min virtuelle løpeboble. Det ventet ingen premie i mål. Ingen banan og vann sto klart til meg. Ingen musikk å høre langs løypa. Men jeg løp. Alt jeg kunne. Jeg pushet meg. Kanskje ikke 100%, men jeg gjorde det. Tanken på at akkurat denne dagen var det personer i land lang borte som også løp 45 minutter motiverte meg. Og jeg liker å løpe fort. Da føler jeg meg levende. Frisk og ung. Sterk og atletisk. Det er første gang jeg løp på tid og ikke distanse. Det var ok, men om jeg må velge så tar jeg distanse. Kanskje fordi det er det som jeg er vant til.

Det var fremdeles en stund igjen, så jeg løp ned den lange bakken fra huset vårt. Vi bor øverst på en ås. Kanskje litt "juks" å løpe en lang nedoverbakke, men jeg ville løpe et langt stykke og da er det eneste vei. Det var godt. Jeg følte at jeg fløy ned veien. En nabo kjørte forbi, og jeg vinket. Glad og lykkelig. I bunnen av bakken går det oppover igjen. Ikke fult så glad lenger. Endelig gikk det bortover og jeg kjente en fantastisk duft. Den kom fra et digert tre langs veien. Jeg løp under det og trakk inn lukten. En velvære bredte seg i kroppen min. Lykke. Runners high. Takknemlighet for at jeg er frisk og kan løpe. Få opplevelser som dette. Jeg så på klokka. 5 minutter igjen. Jeg snudde og løp hjemover. Et godt stykke opp i bakken snudde jeg og løp ned igjen. Jeg var så sliten og bakken er så tøff. Det er lov. Jeg bestemmer selv løypa i et virtuelt løp. Payback for alle bakkene i skogen. Det hadde det gått 45 minutter. Det ble 9 km og 5:00 i pace. Gode tall for øyet på alle måter. Jeg så på pacen. Den første kilometeren i skogen hadde gått unna på 5:06. Det er litt for fort for meg i den løypa. Ikke rart jeg følte meg sliten etter kort tid. Det skjer noe med meg når jeg er med på konkurranser. Det er bare bra. 

Jeg gikk i skogen på vei hjem. Det er så bratt så det var godt å gå. Det var grønt og fint i skogen. Akkurat passe temperatur. Det gjorde ingenting at det ikke ventet medalje i mål. Betydde ikke noe at ingen heiet eller at jeg løp alene. Jeg fikk meg en god treningsøkt og pushet meg mer enn om jeg ikke hadde vært med. Det er fint å være sammen - selv om det er virtuelt. Jeg flagget litt for meg selv da jeg kom hjem. Fikk gratulasjoner av mannen min. Det var godt. Jeg fortjente det. Jeg synes jeg er flink. Det er også lov. Klappe seg på skulderen.

Vi må gjøre det beste ut av denne tiden. Jeg synes ikke det er vanskelig å motivere meg til trening selv om vi ikke kan delta i løp på vanlig måte. Jeg konkurrerer først og fremst med meg selv. Og hovedgrunnen til at  jeg løper er hva det gir meg. Av gode opplevelser, energi, "a sound mind in a sound body" rett og slett. Hvordan jeg har det når jeg løper i skogen, på bane eller andre steder. Det er lykke. 

Prøv et virtuelt løp du også! Om du vil løpe på tid eller bare delta. Ta vare og pass på deg selv <3

Link til skoene: https://www.asics.com/us/en-us/gel-noosa-tri-12/p/ANA_1012A578-001.html?width=Standard

skrevet av
portrait

Linn Ravn

Salgsansvarlig/trenings assistent Aktivitetshuset Staals og Aktør fra FROGNER

Aldersgruppe: 45
Klubb: Romerike Taekwondo klubb
Trener: Master Dong Van Nguyen

Mine disipline
Boksing / Fighting trent Styrketrening 10 km Stiløp Halvmaraton

Flere blogger