Jeg husker oscarutdelingen 2001 og Halle Berry`s takketale der hun gråtkvalt stutret frem: "This moment is so much bigger than me." Hun hadde som første afroamerikanske mottatt prisen som beste kvinnelig hovedrolle (Monsters Ball). Filmen var helt ok den sett fra min side, jeg bet meg merke i retorikken: "Et øyeblikk som er så mye større enn en selv". Årets sommer i selveste Los Angeles skulle jeg få oppleve et øyeblikk som var så mye større enn meg og mitt.

Sitatet fra Berry har hengt med meg til refleskjon fra jeg hørte det første gangen. Til dels har refleksjonene vært hvor stor er man egentlig? Skal det så veldig mye til før at et øyeblikk blir større enn en selv? Hva om Kongsvinger vinner eliteserien, kan det føles som et øyeblikk større enn meg? Donald Trump, "making America great again", innsatt som president for USA. Dette må da være et øyeblikk større en meg? Objektivt så er nok det siste sikkert et øyeblikk langt større en meg, men subjektivt så føles det langt i fra et stort øyeblikk. 

Å bli pappa. I de øyeblikkene jeg har tatt i mot mine barn. Det har vært øyeblikk som faller inn under Berry`s utsagn. Det har satt i gang sanser og følelser og tanker som lett gjør at jeg kan konkluderer med at dette er øyeblikk større enn meg. Øyeblikk der du kjenner at det er full fyr i peisen. Øyeblikk der jeg lever med hele med, kropp, hode, sinn og hjerte. Som oftest så ser man ikke slike øyeblikk i det man står i dem, eller kan definere de før de har passert. 

Jeg har en aktiv livstil. Jeg har også et "yte og nyte" perspektiv når det kommer noe som kanksje kan kalles en livsfilosofi. Jeg forsøker etter beste evne å leve og gjøre slik jeg tenker og prediker. Det å gjøre som jeg sier, det å vise fremfor å snakke. Et eksempel forteller mer enn 1000 ord. Og jeg har lest at et eksempel er ikke den den beste måte å lære barn, det er den eneste måten.. Det er forøvrig enklere å leve etter egne ord og utsagn etter at man ble pappa. Barna er dyktige som politi og raskt ute med å arrestere dersom egen adferd skulle avike fra egne utsagn. 

Når vi skal ut på fjelltur, skogstur, løpetur og annet er prosedyren at jeg gir mitt turfølge det jeg har av info.Her er mine notater og info for løpetur med min sønn på 11år. 

"Torrance  (LA) 27.juli.
Fokuset for turen er å vinne høyde. 
Målet er på toppen av høyden, der opp ca kl 19:45 for se solen gå ned. Løpetur på ca 7-8km i følge gps og rutevalg (yte delen). Premie ved retur til hotellet er et forfriskende bad i hotellbassenget (nyte delen)."

Vi satte avgårde kl 19:15. Kl 20:00 var tidspunkt for solnedgang. Nå skulle det ytes frem til målet, og på returen tilbake til hotellet.

Startet med 2km flatt vei. Som planlagt for å bli varme i muskler, sener og ledd (mest for pappaens del dette). Starter oppstigning mot høyden. 1km opp i bakken tar vi første slurken fra vannflasken jeg har medbragt. Flotte hus. Amerikanske flagg i hagene. Minner om hus og hager vi har sett på TV. Og vi snakker om nettopp det, at det vi har følelsen av å være på tv i en eller annen serie eller film. Vi fortsetter på km nr 4, og vinner stadig terreng oppover her i LA.

Hører at junior er noe andpusten. Bortsett fra vannslurken har vi ikke gått, eller stått stille. Vi rusler bortover i rolig tempo samtidig som gutten strekker litt på seg og knytter i nevene. "Har et hold jeg forsøker å kvitte meg med," sier min turmakker og fortsetter: "Nå er det borte. Vi kan løpe sakte videre." Han kjemper tappert på vei mot målet. Høyden og topppunktet blir synelig i det vi runder siste sving i en slags lang korktrekker i ferden mot toppen. 

Siste km får vi sti. Dette er er noe vi begge trives veldig godt med. Tenker raskt at det finnes andre krypdyr enn hugghorm her på denne siden av jorden, men bruker ikke mer energi på det. Dvs jeg har nok blikket slått mer ned enn vanlig på lignende turer hjemme i Norge. Det flater mer og mer ut i det vi nærmer oss topppunktet, tempoet øker i takt med utflatingen. 


Pulsklokka sier 6km i det vi når toppen. Himmelen er i fantastiske fargenyanser over byen under oss. En herlig euforisk glede i hele kroppen. Anton som var andpusten og kjente seg sliten, får ny energi av måloppnåelsen og mener vi bør få 10km på denne turen. Jeg sier vi kanskje ikke gjør det siden jeg planla kortere vei ned pga mørket som faller på. Jeg registrerer at han er ivrig på å klare målet han satte seg i fjor: "Neste sommer skal jeg klare 10km", fortalte han meg etter en løpetur på sensommeren der han strakk strikken til 8km.

Mørket faller på. Sånn er det på ferieturer nær ekvator. Rett etter at solen er nede kommer mørket. Fantastisk skue og brusende følelser over og se lysene fra LA. Får knipset noen bilder for å forevige øyeblikket. Selv om jeg allerede nå vet at disse mentale bildene har brent seg fast for evig. Både av LA pakket inn i vakker himmel, og den oppspilte junior som som er så gira ved siden av meg. Naturlig nok blir det mye nedover på hjemturen. Ser at junior har masse krutt i beina foreløpig,  ved 8km spør jeg om vi skal løpe en større sving/ runde til hotellet slik at vi får med oss 2 ekstra km, og dermed kan få målgang på 10km. "Ja!", er svaret.

Å bade rett etter en svettefest, kaller jeg en luksus recovery. Det er noe av det deiligste med ferieløping, og har en høy status som ren nytelse etter at jobben er gjordt. 

Vårt felles mål var solnedgang fra en topp. Juniors personlige mål og måloppnåelse i englenes by, var for meg et øyeblikk som var så mye større enn meg.  For noen fantastiske kulisser. En fantastisk ramme. En utrolig scene for å fremføre dette stykke av en bragd for en 11åring. "Ikke gi barn flere ting enn du hadde. Gi de muligheten til å bli bedre enn deg."

skrevet av
portrait

Kim Borge Kolstad

HR rådgiver fra Jessheim

Aldersgruppe: 30+
Klubb: Instruktør sykkel og kettlebell, Spenst Jessheim

Mine disipline
Ultrastiløp 10 km Ultraløp Fitness Funksjonell trening Styrketrening
Maraton Stiløp Hinderløp

Flere blogger