Det ble tynger og tyngre. Jeg måtte grave dypt. Måtte motivere meg selv. Ta meg sammen. Jeg sa til meg selv at nå har du nye, fantastiske sko. De er laget for å spare energi. Få meg framover lettere. Jeg har sovet godt, spist nok og trent nok. Men ikke hvilt nok. Den siste tanken måtte jeg stenge ute.

Det var lørdag morgen etter frokost. Jeg hadde fremdeles ikke bestemt meg for hvilken distanse jeg skulle delta på. Det var 4 timer til starten skulle gå på halvmaraton. Litt lenger til 10 for Grete. Bagen sto klar. Bananpannekaka freste på stekepanna. Min løpemat. 1 egg, 1 banan og glutenfrie havregryn. Maten som holder meg mett til etter et løp og som gir meg superkrefter. Det liker jeg å tenke, i vert fall. Det har blitt en fast vane å spise før en lang løpetur eller et løp. Et ritual. Akkurat slik det blir med lissene mine. 

Noen timer senere skulle mitt andre rutial bli utført. Å streve med skolissene. Det var 10 minutter til start. Jeg hadde klart å bestemme meg for hvilket løp jeg skulle delta på. Det ble 10 km som fristet mest. 6 dager tidligere løp jeg halvmaraton i København. Den opplevelsen var så fantastisk at jeg ville oppleve den igjen. Men det ble kun tid til én hviledag etter løpet. Det er snart Taekwondo konkurranse så det var ingen tid å "hvile på laurbærene." Kvelden før var det tøff konkurransetrening og jeg var litt sliten og støl i beina. Mannen min fikk meg til å innse at noen halvmaraton var nok ikke det lureste å slenge meg med på akkurat den dagen. Derfor sto jeg nå og fiklet med lissene før start på 10 kilometeren. Rett før løp begynner jeg sånn. Mitt andre ritual. Eller tvangstanke vil noen kanskje si. 

Spent før start

Da jeg endelig ble noenlunde fornøyd med lissene, fikk gått på do for ente gang og varmet opp, var det fryktelig mye folk som hadde stilt seg opp i min pulje. Jeg husker i fjor - ble stående langt bak i min pulje og måtte løpe sikksakk den første kilometeren. Det ville jeg unngå i år. Jeg gjorde meg så smal jeg kunne og ålet meg gjennom folkemengden. Smilte mitt hyggeligste smil og unngikk å komme borti folk. Da jeg kom nærmere begynte folk å varme opp i takt med de som sto på et "podie." Hver gang de foran meg danset til den ene siden, smatt jeg forbi på den andre. Framover og framover. Plutselig gikk startskuddet og vi var i gang. 

Det gikk så mye bedre enn i fjor. Nå løp jeg med andre som hadde det samme tempo som meg. Mer eller mindre. Det ble litt sikksakk, men det må man regne med når antall deltakere er så høyt. Folk heiet på alle kanter. Musikk, plakater og heiing. Herlig. Jeg løp avgårde med mine nye Gliderides. De føles veldig gode på foten. Følte meg lett og sterk. Jeg så en fartsholder et stykke foran meg. Så fantastisk! Jeg løp bak 45 min vimpelen! Så rask jeg var i dag! Etter en stund sjekket jeg klokken. Løp jeg bak rett fartsholder? Jeg klarte ikke å se hva det sto. Spurte et par som løp ved siden av meg. Det var 50 min fartsholderen. Jeg måtte løpe forbi den. Persen min på mila er 48:00 og jeg ville prøve å løpe rundt den tiden. Jeg løp så fort jeg kunne til jeg så vimpelen et godt stykke bak meg. 45 min fartsholderen så jeg aldri noe til. Det får bli neste år.

Etter nesten 3 km begynte jeg å bli veldig sliten. Alt jeg hadde gjort siste uka satte seg plutselig i beina mine. Det ble tungt. Jeg sakket farten og tok en slurk ved første drikkestasjon. Det var veldig varmt og svetten silte. Jeg klager aldri på varmen, det er lite nok varme som det er i dette landet. Denne helgen var jo bare en skikkelig bonus helg. Sommerbonushelg. Men det var varmt. Da jeg nærmet meg 5 km var jeg sliten. Ordentlig sliten. Tiden viste 23:46 og jeg ble optimistisk. Jeg kunne klare ny PB. Jeg løp videre. Noen ganger var det tett i løypa, andre ganger god plass. Det var DJ's flere steder, og folk fra forskjellige organisasjoner heiet og ropte. Jeg smilte og vinket til de som heiet, og det samme når jeg så en fotograf. Uansett hvor sliten jeg er klarer jeg å smile til fotografen. Det skjønner ikke mannen min hvordan går an, og det skjønner ikke jeg heller egentlig. 

Det ble tynger og tyngre. Jeg måtte grave dypt. Måtte motivere meg selv. Ta meg sammen. Jeg sa til meg selv at nå har du nye, fantastiske sko. De er laget for å spare energi. Få meg framover lettere. Jeg har sovet godt, spist nok og trent nok. Men ikke hvilt nok. Den siste tanken måtte jeg stenge ute. Skoene ER virkelig supre. De hjelper meg til å få et bedre løpesteg og gir masse støtte når jeg løper på asfalt. 

Jeg var så sliten at jeg nesten ikke visste hva jeg skulle gjøre. Hjernen min ville ha meg til å stoppe. Bena mine også. De stakkars, slitne bena mine. Men ikke hjertet mitt. Det som banker for løping og idrett. Det er ikke farlig å bli sliten. Jeg hadde ikke vondt et eneste sted. Var bare sliten. Jeg var så sykt tørst, men så ingen drikkestasjon. Den dukket opp i grevens tid. Jeg sakket farten og grep tak i en kopp. Hvorfor var vannet sort? Gudameg det var kaffe! Jeg kastet den fra meg og grep tak i en ny litt lenger bort. Kaffe i den også. Jeg elsker kaffe, men ikke når jeg løper. I etterpåklokskapens lys burde jeg jo ha luktet lunta. Det sto Ali på alle koppene, og bordene var dekket med Ali reklame. Men jeg skjønte ikke det der og da. Jeg hadde sølt kaffe utover hele meg. På startnummeret og på klærne. Jeg prøvde å tørke av startnummeret mitt mens jeg løp videre. Akkurat som om det spiller noen rolle om det er kaffe på. Men i kampens hete ville jeg ikke løpe rundt med møkkete nummer. Fingrene var klissete. Da vi løp gjennom Tjuvholmen så jeg små fontener langs bakken. Jeg løp inntil en, fikk tak i vann og vasket både hender og startnummer. Hva var det jeg holdt på meg, egentlig? Jeg måtte smile av meg selv og fortsatte. Ble mer og mer sliten. Det føltes mye tyngre enn de siste kilometerne på  halvmaraton sist søndag. Det var nok ikke det, men man fortrenger det vanskelige og husker det fine. Som man gjør med alt annet her i livet. 

Jeg nærmet meg Aker Brygge. Mannen min skulle stå der et sted, og jeg så febrilsk etter han. Trengte å se han. Nå. Etter det som føles ut som en evighet så jeg han. Så godt. Rett etter han så jeg en fotograf også. Begge fikk smil og vink. Jeg fikk motivasjon.

Nå var det bare litt over 2 km igjen. Litt over 5 runder rundt en løpebane. Angret på at jeg tenkte sånn. Det virket veldig langt. Halsen var knusk tørr. Jeg tok en slurk på neste drikkestasjon. Måtte jobbe veldig hardt med det mentale. Vi blir trent også mentalt på Taekwondoen. Det fikk jeg bruk for nå. Det var så tungt og jeg følte jeg slepte meg gjennom Oslos gater. Det var mye folk og jeg hørte heiing. Solen skinte og det var en helt fantastisk dag. Jeg gledet meg så veldig til å komme til de blå mattene. Da er det bare å skli inn mot mål og over målstreken. Nesten, da. Jeg løp og løp. 500 meter igjen. Det er ikke farlig å bli sliten, gjentok jeg inni hodet mitt. Snart kan du legge deg ned. Aldri løpe mer. 

Endelig var jeg kommet til mattene. Det var som å løpe på en blå sky. Jeg så mållinjen. Satte opp farten. Løp som en gal. Det var en salig blanding av mennesker, heiing, musikk, sol og svette. Jeg løp i mål. Røde kors spurte gutten foran meg om det gikk bra med han. Han forsikret de om at det gjorde det. De spurte han flere ganger. Jeg følte meg ør og litt forvirret. Unngikk å se på de. Om de så meg ville de sikkert spørre meg også. Kanskje legge meg ned på en båre. Så flaut. Jeg så nok ikke bra ut. De spurte meg ikke. Jeg så ikke så dårlig ut. Var jo ikke dårlig, bare sliten.

Beste følelsen! 

Jeg gikk mot en av de som delte ut medaljer. "Oj, det var et stort smil," sa den blide mannen. Jeg smilte fra øre til øre. Så uendelig lykkelig. Glad Stolt. Et sted langs løypa spilte ikke tiden lenger noen rolle. Jeg ville bare fullføre. Løpe i mål på de blå, myke mattene. Få medalje rundt halsen. Klem og gratulasjoner av mannen min. Føle på runnershigh. Mestringsfølelse. Endorfiner. Glede. Da jeg så på tiden ble jeg positivt overrasket. 48:12. 71 sekunder bedre enn på samme løp i fjor, men 13 små sekunder fra en ny PB. Det gjør ingenting. Hvordan jeg følte det når jeg nærmet meg mål, i mål og etterpå betyr så mye mer. Å få være med på Norges største gateløp er en super opplevelse. En skikkelig folkefest. Det er sjelden det er så mye folk i byen. Det er vel på denne dagen og 17. mai. 

Det ble ikke siste gangen jeg løp. Tvert i mot. Jeg gleder meg allerede til neste års løp. Og alle andre løp i dette året og i årene som kommer. Løping er en stor del av livet mitt. Det og Taekwondo. Jeg er takknemlig hver eneste dag for at jeg kan holde på med idrett. Det gir meg så mye glede og energi. 

Ønsker deg en god dag videre, og takk for at du leste!

Foto: @sportograf og @jravn06

skrevet av
portrait

Linn Ravn

Salgsansvarlig/trenings assistent Aktivitetshuset Staals og Aktør fra FROGNER

Aldersgruppe: 45
Klubb: Romerike Taekwondo klubb
Trener: Master Dong Van Nguyen

Mine disipline
Boksing / Fighting trent Styrketrening 10 km Stiløp Halvmaraton

Flere blogger