Når man klarer ny PB så vinner man. Det er ingen pokal eller medalje. Ingen klapper eller skriver om deg i avisa. Men du er en vinner. Du har vunnet over deg selv.

Jeg stoppet klokken. 47:18. Det var 8. mars og jeg hadde akkurat løpt årets første virtuelle 10 km. Det var lysår unna målet mitt for i år, men jeg trøstet meg med at det var tidlig i sesongen. 

2 måneder senere løp jeg Oslo Løpsfestival sitt 5 km løp langs Frognerstranden. Følte meg pigg, løp alt jeg kunne. 22:54. Et godt stykke unna min PB for denne distansen.

5 dager senere står jeg igjen på en imaginær startstrek. Denne dagen er det 17mairaton som står på agendaen. Jeg har valgt bane for aller første gang for et løp. Min favorittbane. Jeg har som mål å løpe på 45 "og noe" innen året er omme. Egentlig før 21. mai og min 45-årsdag, men jeg har moderert målet. Det er lov. Men i dag har jeg bare som mål å perse. Jeg elsker å perse. Og på denne dagen ligger alt til rette. Det er perfekt løpevær. Rundt 10 grader, ingen nedbør eller sterk vind. Det er få andre på banen. Fordelen med virtuelle løp er jo at man kan starte akkurat når det passer, og løpe hvor man vil. Love it! 

Lillestrøm Idrettspark. Min favorittbane. Novablast var det perfekte valget. De gir meg så god demping, gir meg spenst og "pusher" meg framover. 

Første kilometerne går unna i en utrolig jevn fart og akkurat slik jeg hadde planlagt. Det er lett å styre farten på bane i forhold til vei eller terreng. Jeg blir sliten og hjernen begynner å tøyse. Tenker at jeg ikke trenger å gjennomføre løpet den dagen, det er mulig å gjøre det dagen etter. Det var på nippet til at jeg hadde lyst til å høre på hva jeg prøvde å si til meg selv. Så kom jeg på at værmeldingen meldte store nedbørsmengder hele dagen. Jeg grøsset og fortsatte. Prøvde å koble ut at jeg var sliten og sang en sang i hodet mitt. Det pleier jeg å gjøre, og det hjelper. Jeg kom på en med passe rytme. Det funket en stund. Så ble jeg lei av å løpe rundt og rundt. Veldig. Jeg elsker å løpe på bane, men har ikke løpt så langt der før. Tanken på å løpe ut av banen og rundt jordet virket veldig forlokkende. Så kom jeg på at da blir farten vanskeligere å styre, og mannen min som var med ville nok lure på hvor det ble av meg. Tenkte også på flere av mine teammates som har løpt syke distanser på bane - alene. Jeg skulle tross alt bare løpe en mil og hadde mannen min aka Wingman med meg. 

17. mai sløyfa satt fremdeles på. Rimelig sliten, men klarer å vinke og (nesten) smile til min Wingman. Nest siste runde.

Klokken viste at jeg nærmet meg 7 km. Statistisk sett føler man seg mest sliten når det er igjen 30 % av et løp har jeg lest. Derfor ga jeg litt ekstra den kilometeren. Det var så godt å høre heiingen fra min Wingman hver runde. Det ga meg motivasjon og energi. Plutselig var det 1500 meter igjen. Jeg orket ikke å tenke på at det var nesten 4 runder. Tenkte heller på at jeg pleier å løpe 1500 meter i en bratt oppoverbakke for å komme meg hjem fra mine løpeturer i nabolaget. Dette var tross alt helt flatt. Jeg måtte agere DJ inni hodet mitt igjen. Kjente etter om jeg hadde vondt noen steder. Ingen smerter noe sted. Kun sliten. Det går bra. Så kom jeg inn i en god rytme. Jeg sliter med at jeg tar altfor lange steg. Nå virket det som om jeg fikk til å løpe med kortere, raske steg. Jeg fokuserte kun på beina mine og sangen i hodet. Det ble vanskelig å regne ut hvor lang tid jeg ville bruke. Slik er det alltid når jeg er sliten. Men jeg så at det var muligheter for å perse. Det ga meg ekstra motivasjon. Siste kilometeren ble den raskeste, og jeg stoppet klokken på 46:07. 54 sekunder raskere enn sist pers. Jeg gikk mot mannen min med tårer i øynene. Tårer fordi jeg var så sliten, men samtidig så sykt glad og stolt av meg selv. Det er fremdeles et stykke unna målet mitt for i år, men ikke et lysår. Absolutt ikke.

Tilfeldigvis i matchende topper og sko. Teammates og twins :)

Jeg spoler fram til i går. Da var det ASICS sin challenge #BeAtYourPB som sto på planen. Jeg hadde avtalt å treffe min teammate Angela på favorittbanen min. Hun skulle løpe 10 km, jeg 5. Dagen før hadde jeg bursdag. Det ble derfor en dag med mye happenings og ekstra mye kos i form av is, kaker, brus etc. Kjenner jeg ikke er så vant til alt dette etter 15 rolige måneder pga corona. Jeg var trøtt og dårlig i magen etter utskeielsene. Den siste uken har jeg også slitt med en strekk i leggen og litt vondt i både knær og lysk. Vet ikke om dette skyldes mye løping eller alderen... 

Angela har også hatt sitt, og vi stilte opp og skulle ta det som det kom. Vi varmet opp, og jeg kjente meg uforskammet sprek og frisk. Hadde ikke vondt noe sted i beina, kun magen. Hun startet, og jeg rett etter. Det gikk veldig greit og føltes lett. Så deilig. Dette opplegget varer til og med i morgen, så jeg trengte ikke å løpe i går. Det var også noe som senket stresset og presset jeg legger på meg selv før løp. Deilig egentlig, skal prøve å ta med den følelsen framover. 

Magen var vond, men det er jeg vant til etter årevis med IBS. Jeg har bestemt meg for at tøysete mage ikke skal få ødelegge for meg og for hva jeg gjør. Tenkte at jeg har vondt uansett om jeg løper eller ikke, så jeg fortsatte. Jeg gledet meg over at jeg ikke skulle løper 25 runder slik jeg gjorde seks dager tidligere. 5 km er min favorittdistanse. Rundene gikk unna. Jeg følte meg som en ekte atlet der jeg løp rundt og rundt. Det var også veldig fint at Angela også løp på samme bane - med matchende topp. Det var fint at de andre som løp på banen kunne se at vi var fra samme lag og at vi var spreke og raske til tross for at vi dro opp snittalderen på banen. Jeg tenkte alt mulig rart - akkurat slik jeg pleier når jeg er med på løp og tar meg ut.

Akkurat ferdig med mine 5 km og så fornøyd. Deilig følelse!

Det var en kilometer igjen. Det skulle jeg klare. Prøvde å finne den gode rytmen fra sist løp. Jeg var så fokusert at jeg til og med glemte å spille en sang inni meg. Jeg var så sliten men samtidig kjente jeg så mye glede. Løp alt jeg kunne. Kom på noe en en løper skrev; "Det er bare deg selv det kommer an på." Det er så sant. Det er kun meg selv som kunne avgjøre om jeg ville klare PB eller ikke. Sist PB på 5 km var 22:33 på KK løpet 2019. Jeg trodde vel egentlig ikke at jeg ville klare å slå den. Det klarte jeg. I går. Jeg stoppet klokka på 22:22. Jeg visste ikke om jeg skulle le, gråte av glede eller legge meg ned på gresset. Jeg gjorde ingen av delene. Jeg ringte min Wingman. Han forstår hva slags følelser som går igjennom kroppen - særlig når man perser. 

Så konsentrerte jeg meg om Angela. Heiet når hun løp forbi. Det hadde begynt å regne. Masse. Jeg var så stolt av henne der hun løp rundt og rundt på banen alene. Jeg var så glad for at vi hadde en løpedate denne dagen. Så godt å være sammen om dette.

Når man klarer ny PB så vinner man. Det er ingen pokal eller medalje. Ingen klapper eller skriver om deg i avisa. Men du er en vinner. Du har vunnet over deg selv. Og det er stor stas å klare ny PB. Det viser at det bor så mye i oss. Vi klarer så mye mer enn vi tror. Det er oss selv det kommer an på. 

Da jeg kom hjem var jeg fremdeles høy. Høy på livet. Jeg tenkte på hvor mye glede løping og idrett gir meg. Det beriker livet mitt, og jeg er evig takknemlig for at jeg har en kropp som tillater meg å gjøre det jeg elsker. 

Jeg liker å ha mål å trene mot og for. Og som det konkurransemenneske jeg er elsker jeg å konkurrere. Mot andre i min aldersgruppe - men mest av alt mot meg selv. Det ble to PB'er på 6 dager. Jeg kan klappe meg på skulderen og være stolt. Men samtidig ser jeg framover. Jeg har ikke nådd mitt fulle potensiale. Man må aldri slutte å sette seg mål, uansett hva det måtte være i livet. Det gir i vert fall meg motivasjon og viljen til å fortsette med alt jeg holder på med.  

I morgen er det igjen mandag og nye muligheter. Jeg gjør som de sier i Kompani Lauritsen - jobber på for å bli den beste versjonen av meg selv - på alle plan i livet.

God kveld og god, ny uke i morgen <3

Link til skoene jeg løp med:

NOVABLAST TOKYO

The NOVABLAST™ Tokyo shoe is recommended for neutral runners seeking a responsive running experience. This lightweight design includes our FLYTEFOAM™ Blast midsole foam for an energetic bounce with each stride. This iteration features our SUNRIS...

KJØP NÅ

skrevet av
portrait

Linn Ravn

Salgsansvarlig/trenings assistent Aktivitetshuset Staals og Aktør fra FROGNER

Aldersgruppe: 45
Klubb: Romerike Taekwondo klubb
Trener: Master Dong Van Nguyen

Mine disipline
Boksing / Fighting trent Styrketrening 10 km Stiløp Halvmaraton

Flere blogger