Det var ingen vei utenom. Jeg måtte knuse planken. Det var den som sto mellom meg og det sorte beltet.

2. januar 2017 startet jeg på taekwondo. Fra den dagen har jeg hatt to passions i livet. To ting som driver meg opp og fram, og som gjør meg til en bedre utgave av meg selv på alle måter. Løping og taekwondo. De to idrettene utgjør en stor del av livet mitt. Sist søndag var det taekwondo som sto i fokus. Det var den andre og avgjørende dagen på min sorte belte gradering. 

Jeg dro tidlig til dojangen (treningshallen) sammen med mannen min, som har kommet like langt som meg og som også skulle gradere. Dojangen så helt annerledes ut enn den pleier. Det var satt opp lange bord med sort duk. Bak det bordet skulle det sitte 4 personer og bedømme meg og de andre. De skulle se på oss med argusøyne. Sitte og notere på blokkene sine. Gi oss instruksjoner på hva vi skulle gjøre. Det var fryktelig skummelt. Den ene var min Master, og en kvinnelig Master som også er fra vår klubb. Så var det en Master fra en annen klubb - som også er ekspert i andre kampsportgrener, bl.a Krav Maga. Den siste var faktisk en Grandmaster som er internasjonal dommer i Poomsae (mønster, det jeg konkurrerer i) Det siste fikk meg til å grøsse av redsel. Jeg skulle gjøre mine ting rett foran han og de andre. Det var kun 4 av gangen, så alt vi gjorde synes fryktelig godt. Prestasjonsangsten slo inn for fullt, men jeg klarte på mirakuløst vis å gjøre alt jeg skulle og har øvd i årevis på.

Plutselig var det tid for siste post på programmet. Breaking. Jeg liker å brekke plater med beina, og med albuen. Det er ikke vondt om man gjør det riktig. Og det skal vi klare, så mye som vi har trent og øvd siden 2. januar 2017. Men det var en ting som stresset meg noe fryktelig. Vi må knuse en murstein, siprorex, med en håndteknikk. Det har jeg aldri gjort før, det gjøres først på sort belte gradering. Klubben hadde ikke fått tak i slike steiner, så vi fikk planker i stedet. Jeg visste ikke om det var bra eller dårlig, jeg visste bare at jeg ikke hadde noe lyst til å gjøre noe som helst med verken siporex eller planke. En på laget mitt slo feil - to ganger - og endte med å reise til legevakta. Resultatet var brukket bein i den ene fingeren. Ikke for å være slem, men heldigvis var han etter meg, så jeg hadde allerede gjort det jeg skulle. Ellers vet jeg ikke om jeg hadde turt. Det var også et par andre som slo seg ganske så greit. Men tilbake til breakingen. Jeg klarte de tre første. En med albuen, en med roterende spark og så ett hoppespark. Så var det ingen vei utenom. Det var planken. Det var den som sto mellom meg og det sorte beltet. Det føles ut som alle de snart 5 årene med taekwondo hadde bygget seg opp mot dette øyeblikket. Jeg prøvde et lite forsøk å spørre om jeg kunne få en plastplate i stedet for. De vi øver med. Jeg fikk ikke svar - forståelig nok. Hvordan i alle dager skulle jeg klare å breake den planken? Med min tynne arm? Styrken min ligger i beina, ikke i armene. Jeg kjente tårene presse bak øyelokkene og pulsen økte. Jeg skalv på hendene. Så kom jeg på noe jeg synes var fryktelig lurt der og da. Jeg bukket til Master og spurte om jeg kunne få legge et håndkle over planken, så jeg skulle slippe å se den. Det fikk jeg lov til, og jeg løp bort og hentet håndkleet. Jeg har alltid med meg et lite svettehåndkle i bagen min. 

På en eller annen merkelig måte klarte jeg å kun visualisere på håndkleet, ikke hva som var under det. Jeg målte opp, bøyde meg ned og gjorde det! Jeg hørte applaus fra Masterne og fra mine lagkamerater. Jeg bukket, og var så stolt. Jeg visste da at jeg hadde klart testen. Vi satt alle sammen pent på gulvet med beina i kors og ble ropt opp en etter en. Det var utdeling av diplom, ny drakt med sort kant og belte. Det sorte beltet. Jeg klarte ikke å holde tårene i sjakk. Jeg gråt - lydløst - og tusen følelser raste rundt i kroppen min. I sommer byttet jeg klubb, min klubb jeg har gått i alle årene ble lagt ned av forskjellige grunner. Min gamle Master har lært meg så mye, og vi har opplevd uendelig mye sammen. To NM, andre konkurranser i Norge og i Sverige, opp - og nedturer, tårer av glede og av utmattelse, svette, latter og glede. Jeg har alltid sett for meg at det var han som skulle gi meg det sorte beltet. At det var han jeg skulle gå veien videre med. Så jeg gråt for det, men også fordi jeg var så glad. Jeg har fått en ny fantastisk Master som jeg gleder meg veldig til å lære mer av og utvikle meg videre med. Jeg gråt fordi mannen min satt bak meg, og det var sterkt å se han motta det sorte beltet - en måned før han fyller 61 år. 3 andre fra min gamle klubb har også valgt denne klubben til å fortsette i, og de graderte også. En til sort, og de to andre til høyere grader. Det var som om alt som har bygget seg opp i løpet av de siste ukene bare rant ut av meg. Jeg var høy - høy på livet.

Det sorte beltet og diplomet som viser at jeg har lært meg det grunnleggende innen taekwondo

Resten av dagen var som et stort sammensurium av latter, glede, tårer, klemmer og følelser. Min nye klubb er veldig stor, og jeg har fått så mange herlige og flinke lagkammerater. Begge idrettene mine er individuelle, men samtidig er jeg på lag. Skedsmo Tan Gun og ASICS FrontRunner. Jeg er så takknemlig for det. Det å ha noen å dele idrettsgleden med er ubetalelig, samtidig som jeg liker individuelle idretter. 

Dagen etter måtte jeg ut på en lang og god løpetur på morgenen. Jeg trente å lufte hodet, få alt på plass. Jeg løp av sted nedover skogsstien, det er 1500 m rett ned. Så deilig. Jeg løp bortover åker og eng (vi bor landlig til) og så den harde veien tilbake. Ufattelig deilig. Jeg kjente på en stor glede. Glede over hva idrett gjør med meg og gir meg. Det er så mye mer enn medaljer fra løp og belter i taekwondo. Det er alt bak det og alt som kommer. 


Nå skal jeg snart av gårde til Trondheim og til en helg jeg vet kommer til å bli helt fantastisk med ASICS FrontRunner. Jeg gleder meg som en liten unge. Denne helgen er etterlengtet for oss alle. Det blir masse løping, kos og latter. Det blir kvalitetstid med laget. Om du er i Trondheim i helgen, bli med oss på #upliftTrondheim run! Det passer for alle!

Lag deg en fin dag, og gjør det som gjør deg lykkelig. Tør og utfordre deg selv og vit at det aldri er for sent for noe. Aldri.

Fotograf de to første bildene: Knut Buer

skrevet av
portrait

Linn Ravn

Aktør fra FROGNER

Aldersgruppe: 45
Klubb: Skedsmo Tan Gun Tae Kwon Do
Trener: Master Morten Sunnset Larsen

Mine disipline
Stiløp Boksing / Fighting trent Styrketrening 10 km Halvmaraton

Flere blogger