"Tenk å være 43 år og løpe så fort, tenkte jeg. Jeg er jo helt rå. Maskin. Nå skulle jeg løpe slik helt til jeg kom i mål. Hvor lenge var Adam i paradis? Ikke evig. Det var ikke jeg heller."

Kim, kapteinen på teamet vårt, sendte ut en melding sist uke - om noen ville joine han på Sørkedalsløpet? Selvsagt ville jeg det. Elsker løp. Særlig terreng. Jeg hadde tenkt og vurdert dette løpet, og etter meldingen hans bestemte jeg meg. Alltid hyggelig og energigivende å møte mine team venner.

Jeg løper jo mest i skogen i den fine, brede lysløypa bak huset vårt. For 5 år siden løp jeg 3 km i Sørkedalsløpet. 11 km var utenkelig den gangen så jeg valgte den korte varianten. Husker jeg var skuffet over hvor sakte det gikk. Det var mye gjørme og krevende løype. Det er lenge siden. Jeg har løpt mye siden det og er i bedre form. I går skulle jeg løpe 11 km og jeg gledet meg. 

Ryktene skulle ha det til at løypa var svært krevende og med 350 høydemeter. Det var nok bare rykter. Ikke høydemeterne, men at den skulle være så tøff. De som mente det var nok ikke vant til å løpe i skogen slik som jeg er. Før jeg dro avgårde var jeg veldig optimistisk. Jeg snakket med mannen min. Tenk om jeg kunne gjøre det godt i dameklassen? Komme langt opp på lista? Kanskje vinne min aldersklasse? Mannen min smilte litt skjevt til meg da han ønsket meg lykke til. Han valgte å stå over og gå på Taekwondoen i stedet. Torsdag skal han være med på et tøft trappeløp og ville spare seg til da. Smart mann. Terrengskoene mine var våte etter å ha stått på terrassen. Jeg valgte derfor å ta på vanlig løpesko. De passet jo også best til antrekket mitt. Ikke smart dame.

Evig takknemlig for at jeg tok på meg disse sokkene. De tok litt av for all gjørmen og gjorde at jeg ikke fikk småstein oppi skoene. Det gikk noenlunde greit med de fine, gode Nimbus 21 skoene mine også. Tiden hadde ikke blitt så veldig mye bedre med terrengsko. Det er bare å innse. Nå håper jeg på å få de rene igjen. Gullskoene mine. 

Plutselig sto jeg på startstreken. Det var delt inn etter hvilken tid man tenkte å løpe på. Jeg stilte meg i en klasse raskere enn jeg forventet å løpe. Liker å løpe med og bli motivert av folk som er raskere enn meg, og jeg ante ikke hvor lang tid jeg ville bruke. Mine team venner hadde stilt seg i et par klasser raskere. Pulsen økte i takt med at starten nærmet seg. Jeg ville bare komme i gang. Det hadde regnet veldig mye hele dagen. Nå skinte solen og det var akkurat passe varmt. Helt perfekt. 

Det var god stemning i begynnelsen av løpet - mens jeg og muligens han bak meg ikke visste hva de neste kilometerne ville by på Foto: Joy Tech/Sørkedalsløpet

Løpet var i gang. Jeg sprang avgårde. Lykkelig og med sterke bein. Gledet meg til å komme inn i skogen. Ett minutt senere så jeg første gjørme. En mann spurtet forbi i søla og det sprutet på halve meg. "Så ufint," tenkte jeg inni meg. Lite visste jeg at om et par kilometer senere skulle jeg være dekket av gjørmevann fra ørene og ned - i vert fall nesten - så det spilte overhodet ingen rolle at noen sprutet. Jeg løp videre. Det var så sykt vått at jeg ga opp å løpe rundt gjørma. Det gikk bratt oppover og nedover. Mest oppover. Gresset var lang, vått og glatt. Så fulgte noen kilometer i en salig blanding av vann, gjørme, våte tømmerstokker, steiner og røtter. Det var til og med noen smale bekker vi måtte vasse over. Gudameg. Har aldri vært med på løp hvor bekker var en del av løypa. Dette lignet overhodet ikke på skogen bak huset mitt. Ikke i det hele tatt. 

Jeg ble tatt igjen av veldig mange. Hadde bommet totalt på hvilken gruppe jeg skulle stille meg i. Barn løp forbi meg. Eldre løpere tok meg igjen. Huff. Følte jeg løp i veien for folk. Jeg løp greit opp bakkene, men sleit nedover. Jeg er litt klumsete og uheldig. Har tryna skikkelig flere ganger og dratt på meg både en real hjernerystelse, utløst runners knee ved et fall og slått beinet ved et annet slik at det aldri vil se/føles helt normalt ut. Har derfor blitt veldig pysete i bratte, ulendte nedoverbakker. Tenk om jeg datt på noen? Eller om noen datt bak meg og dro meg med i samme slengen? Det ble viktigere å komme helskinnet gjennom løypa enn tiden.

Det gikk så sakte ned. I den ene bakken følte jeg meg som Tarzan's Jane i slow motion. Jeg skled/løp ned en bratt bakke og klamret meg fast i alle trestammene jeg fant på vei ned. Det føltes ut som om jeg slang meg fra stamme til stamme. Svetten sildret nedover tinningen før det gikk så sakte at jeg begynte å fryse. Man skal ikke fryse i løp. Da går det ikke fort. Jeg fortsatte og plutselig kom jeg til en så bratt bakke at jeg hadde lyst til å snu. Angret på at jeg ikke hadde blitt med mannen min på Taekwondoen. Det sto folk fra Røde Kors og ropte til oss at det var bratt og glatt. De hadde så rett. Jeg kjente en liten tåre i øyekroken. Så skuffet over meg selv over hvor pysete jeg var. Folk løp forbi meg ned stupet. Hvordan turte de? Det var jo ikke akkurat et stup, men det føltes slik. Så gikk det rett opp. Såå deilig. Jeg sprang avgårde. Klokken hadde jeg sluttet å følge med på for lenge siden. Orket ikke å se hvor treg jeg var.

Jeg kom til en smal sti rundt en skikkelig gjørmete strekning. Eller det var vel ingen sti, men litt tørrere i vert fall. En mann strakte ut hånden og ropte "damene først!" Så utrolig snilt! Han visste nok at jeg løp saktere enn han, men allikevel slapp han meg før. Jeg smilte og fikk en ny motivasjon.

Kim løp i mål og Simen rett etter. Det må ha vært omtrent da jeg surret rundt ved drikkestasjonen. Foto: Jørgen Slettvold Tellefsen

Snille funksjonærer heiet i løypa og plutselig sto de og delte ut drikke - langt inne i skogen. Herlig. Jeg tok en slurk, vinket og fortsatte. Jeg var glad for den slurken. Det neste som fulgte var nemlig tidenes motbakke. Da jeg nærmet meg toppen hørte jeg en dame ropte at nå var vi nesten oppe. Jeg hadde sett på løypekartet. Etter 8 km med mest oppover skulle vi komme ut på en deilig skogsvei og løpe nedover et par kilometer. "Har du sett den nydelige utsikten?" Jeg ble revet ut av boblen min. En søt dame snakket til meg. Skulle vi liksom snakke nå? Etter å ha løpt opp monsterbakken? Vi var jo med i et løp. Da snakker man ikke. "Den får jeg nyte en annen gang," datt det ut av meg. Jeg måtte ta meg sammen. Hun var jo bare hyggelig. Hva feilte det meg?Jeg smilte til henne. "Det er nydelig her," fortsatte jeg. Det var virkelig det. Vi kunne se milevis fra toppen. Solen skinte fremdeles. Vi var enige om at det ble godt med nedover nå.

Endelig en bred skogsvei. Ikke en rot å se. Ingen gjørme. Jeg satte utfor bakken. Løp så fort som jeg aldri har løpt før. Mitt raskeste tempo var 2:30 et lite øyeblikk. Jeg løp som besatt nedover. Var ikke redd for å falle i den perfekte bakken. Jeg tok igjen først en. Så en til. Jeg måtte ta igjen alle jeg så. Det ble en slags besettelse. Tenkte på alle som hadde løpt forbi meg inne i skogen. Nå var det min tur til å løpe forbi. Folk må ha trodd jeg var gal. Jeg løp og løp. Det var så lett. Hadde det så fantastisk. Runners high herfra til evigheten. Tenk å være 43 år og løpe så fort, tenkte jeg. Jeg er jo helt rå. Maskin. Nå skulle jeg løpe slik helt til jeg kom i mål. Hvor lenge var Adam i paradis? Ikke evig. Det var ikke jeg heller. Før jeg visste ord av det ble vi vist inn i skogen. Nei, nei. Glatt gress. Vann. Gjørme. Tempoet sank betraktelig. Humøret mitt også. Alle jeg løp forbi på skogsveien løp nå forbi meg. Karma. Jeg tok i vert fall igjen en dame på min alder. Bare fordi hun ventet på datteren sin. 



Foto: Jørgen Slettvold Tellefsen

"500 meter igjen gi gass" sto det på et lite skilt. Ikke så lett det, i dette terrenget. Jeg løp rundt en sving og så ut på grusen. Målet var bare et par hundre meter fra meg. Jeg følte meg ikke sliten og løp så fort jeg kunne mot mål. Spurtet avgårde. Kjente skuldrene mine var høye og stegene altfor lange. Løpestil fikk bare være. Var nok mer sliten enn jeg trodde. Det var så uendelig godt å løpe over målstreken. Få klemmer og gratulasjoner av mine supre og fantastiske team venner som ventet på meg i mål. Jørgen går på krykker, men var kommet for å heie og støtte oss. Det er helt fantastisk. Det å være på et slikt lag er ubetalelig. Støtte, motivere og heie på hverandre. Jeg er så stolt av Kim og Simen. De gjorde det så bra. Jeg kom 20 minutter etter de i mål. Flaut at de måtte vente så lenge på meg. De hadde sikkert blitt både kalde og stive av å vente. Men det var bare smil og gode ord fra de. Flinkeste, gode guttene.



Foto: Jørgen Slettvold Tellefsen

Løypa var enda tøffere enn jeg hadde hørt rykter om. En venninne kaller det for Sørkedalsekspedisjonen. Det er en passende beskrivelse. Kommer jeg til å delta neste år? Definitivt. Jeg kommer til å bruke like lang tid. Bli like skuffet over meg selv. Men den opplevelsen vil jeg ha igjen. Med terrengsko på beina. Jeg er tøff og flink som stiller opp. Uansett tid. Jeg er som en Jane i jungelen. Bare en litt tregere og mer pysete utgave.

Nå ser jeg fram til neste løp som er allerede om 3 dager. KK Mila. Da skal jeg løpe så fort jeg kan og gjøre mitt beste. Få nok en fantastisk opplevelse. Kjenne på runners high og at kroppen fungerer. Føle på takknemligheten over at jeg kan løpe og gjør det. For det er jo det det handler om. 

Ha en god dag og uke videre!

Foto første bildet: Thomas Nygaard

skrevet av
portrait

Linn Ravn

Salgsansvarlig/trenings assistent Aktivitetshuset Staals og Aktør fra FROGNER

Aldersgruppe: 45
Klubb: Romerike Taekwondo klubb
Trener: Master Dong Van Nguyen

Mine disipline
Boksing / Fighting trent Styrketrening 10 km Stiløp Halvmaraton

Flere blogger