Om man googler "vårens vakreste eventyr" kommer det opp utallige løp, konserter og hendelser. Dette er hva det betyr for meg.

Det var tirsdag og tre dager før selveste 17. mai. Jeg sto på banen ved startstreken og så rundt meg bak solbrilleglassene. Det var løpere i alle aldre. Noen løper sjelden, andre er i toppform. Noen i joggebukse, andre i det aller nyeste innen løpeklær. En herlig blanding. Veldig mange hadde på seg den røde løpetrøya man fikk ved påmelding. Jeg liker best å løpe i singlet når været tillater det. I dag var det en slik dag.

BDO mila er et lavterskelløp som passer for alle. Det er et gratis terrengløp som arrangeres i flere byer hvert år. Det ene er i mitt nærmiljø, Lillestrøm. På min hjemmebane. Jeg tilbringer utallige timer med trening i akkurat dette området hvert år. Hver uke. Nesten hver dag. Skedsmohallen ligger rett ved siden av banen. Der inne trener jeg taekwondo hver ukedag. På banen og i området rundt løper jeg så ofte jeg kan. På vei til taekwondo trening i vinterhalvåret blir jeg ofte stående og se mot banen. Jeg ser for meg at det er vår og at banen er snøfri. Ser meg selv løpe rundt og rundt i strålende solskinn. Startskuddet gikk og jeg ble revet ut av tankene mine. Vi løp rundt banen en og en halv gang før vi løp ut på skogsveien. Hjertet mitt banket fort. Ikke bare på grunn av at jeg løp, men også fordi vi løp der vi løp. Jeg kjenner hver stein og hvert tre på veien. Nesten, i vert fall. Hjertet mitt banket også av glede. Glede over å løpe sammen med denne herlige gjengen av løpere - på "mitt" sted.

I denne klyngen av mennesker løp også mannen min. Min spreke mann som for bare et par år siden hatet å løpe. Skjønte ikke vitsen. Synes det var vondt og kjedelig å løpe. Jeg har spurt han om hva som har skjedd. Han har kommet over "kneika" og har funnet løpegleden. Det er helt fantastisk. Vi sto ikke sammen ved start. Jeg liker å være i min egen "boble" før løp og taekwondo konkurranser. Jeg så ikke etter han når løpet startet. Ville ikke se om han var foran eller bak meg. Fokuserte bare på meg selv. Plutselig så jeg 1 km merket. klokka viste 4:16. Det gikk litt for fort. Jeg sakket farten og løp videre. Sola skinte og Lillestrøm viste seg fra sin beste side. Jeg så en blanding av blå himmel, fargerike løpere og gul åker. Det var så nydelig. Det kjentes ut som om jeg hadde en utømmelig kilde av energi. Min egen Sareptas krukke. Tankene vandret til Sentrumsløpet noen uker tidligere. Jeg vet ikke hva som skjedde. Det var tungt fra første meter. Jeg sleit meg gjennom de 10 km løpet varte. Alt var galt. Jeg synes det var tunge bakker. Støvete i Frognerparken. Vondt i føttene, leggene og knærne. Ventet bare på at jeg skulle få ordentlig vondt et sted så jeg kunne bryte. Tok meg sammen og løp i mål på 50:15. Irritert på meg selv fordi jeg vet jeg kan bedre. Jeg konkurrerer bare med meg selv, men liker å klare mål jeg setter for meg selv - som var å løpe under 50:00.

Denne dagen var det annerledes. Det var så godt å løpe. Herlig. Jeg tok meg selv i å smile mange ganger underveis. Det hadde straks gått 4 km, og jeg nærmet meg Oksefjellet. Motbakke er noe jeg føler jeg mestrer godt. Jeg trener ofte i bakker. Elsker det - av en eller annen grunn. Jeg løp oppover bakken. Det var trengsel og jeg kom meg ikke fort nok fram. "Løype, løype" hørte jeg meg selv rope mens jeg løp sikksakk mellom folk. Herregud, var det jeg som ropte sånn? Hva gikk det av meg? Jeg tenkte på Broiler's sang "Afterski" og ble litt flau over meg selv. Jeg prøver alltid å være høflig. Slippe folk som har mindre varer foran meg i køen. Holde opp dører. Smile og være snill. Men det skjer noe med meg i løp. Jeg blir veldig fokusert på meg selv. Konkurranseinstinktet tar overhånd.

Jeg nådde toppen av bakken og fortsatte mot banen. Det sto masse folk langs løypa og heiet. Jeg løp alt jeg kunne og følte meg som en atlet. Herlig følelse. Fortsatte på runde nummer to mens jeg hørte på musikken min. Spillelista hadde jeg gjort klar på forhånd. Om jeg kom til denne ukas favorittsang var jeg for sen i mål. Klarte jeg målet på under 50:00 kunne jeg sette meg ned på gresset og se opp mot himmelen. Kose meg med favorittsangen og drikke vann. Det var målet. 

På andre runden begynte jeg å bli sliten, men hadde fremdeles en god opplevelse. Ved 7 km merket så jeg at jeg kom til å klare målet mitt. Oksefjellet var mindre folksomt denne gangen, men litt mer slitsomt. Jeg tenkte tilbake til BDO mila for to år siden. Det var såvidt over 10 grader og sludd. Jeg løp som jeg aldri har gjort før og perset. 48:00. Var høy og lykkelig og dro rett på Taekwondo trening. Dagen etter trodde jeg at jeg var syk. Jeg var ikke det, men fryktelig sliten. Ingen god ide.

Nå gikk det unna, og snart var jeg ved banen. Jeg så på klokka. Det var god margin til målet. Jeg løp inn på banen. Under en runde rundt så ville jeg være i mål. Jeg tenkte tilbake til første gang jeg deltok på dette løpet. Når jeg nærmet meg banen trodde jeg at jeg var i mål. Løp alt jeg kunne og tok meg helt ut. Fikk sjokk da jeg oppdaget at det var nesten en runde rundt før jeg var ferdig. Det er den lengste og tyngste runden jeg noensinne har løpt. Nå løp jeg i mål med et stort smil om munnen. Runners high. Høy på livet. Endorfiner herifra til evigheten. Tiden ble 49:32 og jeg var så lykkelig og stolt. Gikk bort med utstrakt hånd til en av de søte jentene som sto og delte ut medaljer. "Eh.. Beklager, men det er bare til barna," hørte jeg hun si gjennom musikken min. Hva? Bare til barna? Men jeg hadde jo vært så flink og løpt fort i 10 km! Jeg fortjente premie! Alle fortjente premie! "Men kan jeg få en allikevel? Jeg skal bruke den til noe." Herregud. Der var den igjen. Stemmen. Den som ropte "løype, løype." Jentene så på hverandre og himlet med øynene. Hun rakte meg en og jeg tok imot. Takket pent og fortet meg bort. Gudameg.

Foto: Johnny Ravn

Jeg fikk vann og møtt mannen min. Han hadde hatt en slik opplevelse som jeg hadde på Sentrumsløpet. Ikke helt som min, med andre ord. Han lurte på hvor jeg hadde fått tak i premie. Jeg turte nesten ikke å fortelle. Jeg møtte en løpevenninne - også med premie rundt halsen. Den hadde hun tatt fra sønnen sin, fortalte hun med et smil og blunk. Det er godt vi er flere. Crazy løpere. Jeg føler meg som det noen ganger. Og det er så herlig. Løping er herlig. Jeg er så uendelig glad for at jeg kan løpe. Og for at jeg gjør det. Det gir meg så mye. Energi, glede og lykke. Jeg møter fantastiske mennesker som inspirerer meg, og jeg håper jeg inspirerer andre. Det gir meg opplevelser jeg aldri ville vært foruten. Nå gleder jeg meg til neste løp som er allerede i morgen. 10 km Ecotrail. Og ja, jeg har betalt 30,- ekstra for å få premie. Elsker premier. De er minner og påminnelser. Jeg har de i en fin eske. Den begynner å bli full, men jeg håper å fylle den og flere. 

Ha en god helg og fyll den med flotte minner <3



Foto første bildet : Anne Merete Hagnæss Rodem

skrevet av
portrait

Linn Ravn

Salgsansvarlig/trenings assistent Aktivitetshuset Staals og Aktør fra FROGNER

Aldersgruppe: 45
Klubb: Romerike Taekwondo klubb
Trener: Master Dong Van Nguyen

Mine disipline
Boksing / Fighting trent Styrketrening 10 km Stiløp Halvmaraton

Flere blogger