Dette satt langt inne!
Da jeg løp i mål på Vestfold maraton 7. september var jeg svært høy på både meg selv og livet.
Ny maratonpers var et faktum – jubel!
Når vi løpere er i denne tilstanden burde vi, helt seriøst, hatt en verge de neste 14 dagene.
Vi er ikke tilregnelige.
Allerede samme kveld, bestemte jeg meg for at dette absolutt ikke kunne være årets siste løp. Jeg skulle løpe et maraton til, og aller helst perse en gang til dette året.
Gratulerer Cathrine.
De første ukene med trening gikk fint, fortsatt litt høy på livet der altså.
Så ble det oktober og høst på skikkelig. Kalde, mørke kvelder, regn, trøtt, forkjøla – you name it!
Unnskyldninger alt sammen. Hvor ble det av pågangsmotet, viljen og lysten?
Jeg angret bittert på avtalen jeg euforisk og utilregnelig hadde gjort med meg selv en lørdag tidlig i september.
Jeg var rett og slett drittlei, både langturer og intervaller, noe som er litt dumt når du trener til maraton.
Så hvorfor ikke bare droppe det?
Hmmm…
Jeg er «heldigvis" skrudd sammen på en sånn måte at de avtaler jeg gjør med meg selv er minst like viktige å holde som de avtaler jeg gjør med andre.
Så jeg trente da, mot min vilje. Tungt som fy, og til tider forbanna som få!
Jeg følte at alt av form bare hadde ebbet ut av meg og ble etter hvert som løpet nærmet seg overbevist om at jeg ikke engang orket å løpe et helt maraton sånn som formen var nå.
Løpsdagen.
Jeg sov som en stein natten før løpet, her var skuldrene og forventningene lave, for det er IKKE normalt.
Ingen sommerfugler å spore, hverken på toget til Jessheim, da vi vasset i snø og sørpe til arenaen eller i garderoben før løpet.
Løpet lever opp til navnet vintermaraton og føret er så som så.
Dette blir som det blir tenker jeg, velger bort piggsko og rusler mot start.
Som vanlig startet jeg altfor raskt. Til min store overraskelse merket jeg at jeg faktisk tålte det relativt godt og lot det stå til.
Jessheim Vintermaraton består av fire runder ā ca 10.5 km. Jeg er eplekjekk, høy på pæra og det som verre er ved første runding med noe som minner om 10 km pers i lomma.
Ok, tenker jeg. Fortsett dette en runde til, så blir det halvmaratonpers i samme slengen.
Det blir det, og tanken om gi seg med det sniker seg inn. To runder til virker ulidelig kjedelig.
Hodet er drittlei, men beina er slett ikke verst til tross for at hvert fraspark koster litt ekstra på sørpa.
«Ok….slutt å syt, kom deg ut på runde tre. «
Jeg var på forhånd forberedt på at den tredje runden skulle bli den tyngste, og der fikk jeg rett gitt.
På km 28 -29 kom kvalmen. (Jeg hadde begynt å tro jeg slapp unna)
Akutt, uten forvarsel denne gangen. Så unnskyld, du mann i lyseblått som muligens fikk litt spy på skoa. Jeg prøvde meg på en kontrollert variant med blandet hell.
Da jeg noen 100 meter senere møtte min gode nabo og support Pål , glefset jeg KJØR MEG HJEM – NÅ!!
På mystisk vis klarte jeg for første gang å ta meg sammen skikkelig, helt på egenhånd da hammeren traff. Aner ikke hvordan, så det må jeg tenke litt på. Men kom meg ut på siste runde med en plan om å klare å holde 5min/km på siste runde.
Da hadde jeg pers inne, også på maraton.
Jeg jobbet med hodet, jobbet og jobbet. For det var hodet som var drittlei og mest slitent. Av å løpe alene, av boligområder og industriområder, vann og sørpe.
(Ok, litt stinne legger etter 42.2 bakglatte km)
Jeg var stolt av meg selv da jeg kom i mål. Stolt av at jeg klarte å gjøre dette helt alene. Uten fastholder, uten en rygg, uten masse publikum eller inspirerende omgivelser. På glatta, i kulda. Skikkelig, skikkelig stolt!
Det burde alle dere andre være også. Det er søren meg både lov og ikke minst viktig.
Jeg slo meg selv for andre gang i høst!
Nå skal det hviles
