Refleksjoner etter helgens langtur

Et anderledesløp i et anderledesår

I tidligere langløp har jeg måttet ta i bruk mange kreative verktøy for å drive meg selv videre. Belønning, monolog, gråt med mer, alle med ulikt hell. Jeg har kommet meg til mål, men det har vært en kamp.

Med den bakgrunnen blir dette en annen historie. En historie der jeg også kom til mål, men opplevelsen var noe annet. Noe nytt.

Det er tidlig morgen på Tønsberg Brygge. En spent og glad gjeng står og hutrer i den kalde høstsola som akkurat har krøpet over horisonten. Vi er som fremmedelementer blant morgentrøtte sjeler som går morgentur. Noen med hunden, noen alene, noen som par. En vanlig søvnig høstmorgen i fem grader pluss og lett vinddrag fra sør.

Der står vi, fem løpere og verdens beste support, Pål. Min mann Thomas og min lillebror Eirik skal guide Birger på hans hittil lengste løpetur, til Holmestrand. De to siste, Thomas Stordalen og jeg, har tenkt oss til Oslo, drøye 100 kilometer framme.

En rar drøm jeg har hatt lenge. En fin ting å gjøre i anderledesåret 2020. Ikke gruet jeg meg. Hodet var tomt allerede på start. Tomt på en god måte. Jeg skulle fra A til B.

Starten over Tønsberg Brygge og gjennom Nordbyen er ett av mine favorittstrekk. Her løper jeg alle mine transportetapper hjem fra jobb. I enden av Nordbyen står Rune med norske flagg og kvikklunsj, og ønsker oss lykke til på ferden mot hovedstaden.

Stordalen og jeg fant fort flyten, og vi gled sakte men sikkert fra resten av gjengen allerede etter fem kilometer. Jeg elsker flyt, og de lange asfaltstrekkene forbi Barkåker, gjennom Undrumsdal og videre mot Holmestrand er perfekte i så henseende. Stordalen syntes kanskje at farten var bittelitt høy, men jeg fikk overbevist han om at det er best å komme lengst mulig før det smeller. Noe jeg har lært av utallige erfaringer.

Vi løper på den nedlagte jernbanesporet fra Holmestrand som er gruset opp og gjort til en herlig tursti for både gående og syklister. En liten tur inn på gamle E18 før, maratonpasseringen er et faktum i Sande etter 3.57. Vi hadde fått det billig.

Fortsatt ingen tanker i hodet. Jeg var utålmodig og ville videre. Fikk i meg mat og drikke. Kvalmen som noen ganger kan være en utfordring for meg, uteble. Jøss, for en dag!

Fordelen med å løpe fra A til B er at det er enkelt å finne nye milepæler. Drammen var neste. Et par mil på mindre veier, gjennom idyllisk jordbrukslandskap og over Åskollen brakte oss ned mot Drammen. Med utsikt over fjorden, en by i ettermiddagsstemning og passering av Holmenbrua, rundet vi etter hvert 60 kilometer og var over halvveis. Belønningen skulle være musikk på øret i kilometerne fram til Lierbakkene.

Stordalen gikk inn i musikkbobla, mens jeg dro ut proppene av øra etter fem minutter. Behovet var ikke tilstede. Fortsatt følte jeg meg tanketom.

Lierbakken er lang! Vi hadde bestilt hamburger og vårt fantastiske lille crew som nå besto av nabo-Pål og lillebror Eirik vartet opp med feit, varm burger. Helt fantastisk! Vi gikk de fire-fem kilometerne til toppen mens vi spiste.

På Liertoppen kjøpesenter fikk vi skiftet til varmere tøy og refleksvester. Etter å ha løpt i sol snudde været, det ble lett regn i luften, rå høstluft og mørket kom krypende mens vi satte kursen mot Asker.

Fortsatt var jeg utålmodig, tom i hodet og ville videre. Jeg tenkte ikke engang at «nå forbauser jeg meg selv», de tankene kom først i dagene etterpå.

På vei ned mot Asker fikk vi panoramautsikt over Oslo. Vårt endelig mål for dagen lå nå bare tre mil unna. Og vi kunne se Holmenkollen, Tryvannstårnet, kveldslysene fra et pulserende sentrum. Stordalen hulket, jeg lo. Veldig forskjellige, men likevel så like.

Vi utfyller hverandre. Jeg drev han framover, tanken på å få han til Oslo – få oss til Oslo – drev meg framover. Han hadde sine tunge perioder, men sto i det og kjempet. Det er tross alt 110 kilo mann som forflytter seg. Det dobbelte av meg!

Men 20 kilometer igjen var fortsatt drivkraften og gleden der. I hvert fall hos en av oss… «Nå skal vi vise hva vi er lagd av», messet jeg. Akkurat da slo det an sånn passe…

Osla-gryta nærmet seg. Kontrasten var stor fra morgensola over Tønsberg Brygge, de endeløse landeveiene mot Sande i formiddagssol, et Drammen i ettermiddagsstemning og et bekmørkt Asker.

Trafikken dundrer rundt oss bortover Billingstadsletta og inn mot og gjennom Sandvika. Omsluttet av høstmørket tok vi fatt på sjarmøretappen langs Frognerkilen. I ettertid erindrer jeg at det var da jeg fikk de første tankene i hodet i løpet av denne lange dagen. Man kunne tro jeg ville bli rørt, jeg pleier jo å grine mot slutten av lange løp. Men nei da, nok en gang var denne dagen helt spesiell.

Da jeg løp Ecotrail 80 i 2019 «måtte» jeg gå masse langs Frognerkilen, mest fordi jeg syntes synd på meg selv. Den følelsen av å kjenne og tenke at det må jeg absolutt ikke nå, var helt fantastisk. Jeg hadde fortsatt godt med overskudd til å drive oss framover.

Og som et motstykke til starten var vi igjen to fremmedelementer som løp inn på Aker Brygge blant feststemte mennesker klar for en kveld på byen.

Etter 11 timer og 50 minutter sto vi i lyset fra Oslo Rådhus. I mål. Vi hadde klart det.

Stolt, tom – men også uendelig glad.

Etter tidligere ultraløp har det vært lett å skildre, beskrive og fortelle. Det har vært så mange faser, både fysisk og mentalt. Så mange følelser.

Denne gangen er det av en eller annen grunn vanskelig å sette ord på noe som helst. Jeg må jo kunne lære noe av dette? Eller har jeg rett og slett blitt så sterk?

Hvorfor er dette annerledes? Er det fordi jeg for første gang klarte å løpe et løp «bare for meg selv»? Jeg gjør jo stort sett det, men med startnummer på brystet ligger det alltid et ytre press og noen forventninger der, enten man vil eller ikke.

Jeg vet ikke, jeg kommer nok å gruble en stund. Men: Jeg er sterk – det vet jeg.

Løpet fra Tønsberg til Oslo ble gjennomført med gode venner. Takk til Thomas Stordalen for at du syntes dette var en god ide. Og takk til Pål og Eirik som heiet og viste vei i alle disse timene. Jeg er så takknemlig.

Avslutningsvis må jeg skryte av mine absolutt favorittsko Asics DS Trainer. Den har tidligere vært med på både maratonpers og 90 km i de svenske skoger. Nå tok den meg alle 106 kilometer på asfalt fra Tønsberg til Oslo.

skrevet av
portrait

Cathrine Melsom Walle

Sykepleier fra Tønsberg

Aldersgruppe: 40-45

Mine disipline
Ultraløp Ultrastiløp Maraton