Fire dager før løpet følte jeg meg fortsatt rolig og fin.
Da dumpet det inn en e-post fra arrangøren der det sto "dom hadde seedat fram meg til elitledet".
Kjære vene. Og jeg som hadde tenkt å ta det rolig ut fra starten. Rolig jogg i den første bakken, og spise knekkebrød som jeg gjorde i fjor?
Heldigvis så jeg mest humor i det, og nervene rakk jeg ikke kjenne så mye på med nattevakter og familieliv de siste dagene før løpet.
Dagen før derimot. I en artikkel på arrangørens webside ble jeg med ett titulert som "utmanaren från Norge".
Kjære vene. (igjen!) Hva var det for noe tull? Et utslag av livlig fantasi i Vasa-administrasjonen? Skulle jeg «utmana» eliteløperne? Eh…nei!
Uansett – vi dro av sted i et følge på fem. Thomas (mannen), Pål og Wenche (naboer) og Simen (kompis). Wenche som støtteapparat, muntrasjonsråd og coach. Vi andre som spente løpere.
Vel framme fredag ettermiddag var det tidlig middag, og rett i seng. Sprøtt å legge seg klokka 19.30 på en fredagskveld. Men det må man, når bussen til start forlater Mora klokka 03.00.
På bussen er det stille (før stormen?). Kanskje ikke så rart når det er midt på natta. Vi småspiser, og prøver å sove bort sommerfuglene i magen.
På starten var det magisk stemning, selv om jeg – «utmanaren från Norge» - følte meg malplassert i elitegruppa.
Ultravasan starter med en laaang bakke, tror jammen den er cirka tre km. I fjor tok jeg det veldig rolig i denne bakken. Det gjorde jeg IKKE i år. Kunne jo ikke det når jeg hadde startet med eliten og greier.
Det er kun et ord på slikt: IDIOT!!!
Men jeg overlevde. Kom meg til toppen, og hadde da i grunn fått opp en marsjfart som jeg mente at jeg kunne holde. I hvert fall holde i et maraton. Ja da - det ringte et par alarmklokker, men jeg var i siget. Fikk i meg vått og tørt gjorde jeg også.
Etter cirka fem kilometer fant jeg ryggen på en svensk kar, og vi ble løpende sammen inn i første terrengdel. Vi sa aldri ett ord til hverandre, og jeg tipper han mest sannsynlig følte at han hadde "styggen på ryggen".
Jeg på min side følte vi hadde en fin greie. Han holdt god fart og hver gang vi kom til noe skummelt i terrenget, advarte han meg med å strekke armen i været. Jeg tok signalet, og så meg ekstra godt for. Og sånn fortsatte vi over myrene og kloppene. Bortsett fra at jeg mistet skoen en gang da den sugde seg fast i myra, gikk hele dette strekket strålende, selv om det var vesentlig bløtere og tyngre enn i fjor.
I bakkene opp mot Risberg rundt 30 - 35 km reiste jeg fra svensken, og fortsatte på egenhånd med god musikk på ørene, knekkebrød, drops og fine bein.
90 km høres langt ut, og det er jo det. Men Ultravasan er en fin måte å løpe SÅ langt på.
Dette arrangementet kan svenskene! De har stålkontroll og løpet er spekket med flotte, hyppige servicestasjoner med blide hjelpsomme folk. På den måten blir løpet "oppstykket" og man rekker aldri kjede seg.
Ved passering Evertsberg 47 kilometer, og cirka halvveis, meldte kvalmen seg - som vanlig. Jeg klokket inn på cirka 4.15, og innså igjen at jeg har vært litt vel ivrig på tempo. En kopp buljong smakte himmelsk, og forsøkte meg på en pannekake. Den var helt sikker god, men hos meg vokste den bare i munnen.
Selv om jeg på de påfølgende kilometerene forsøkte å overbevise meg selv om at kvalme kun er en illusjon, endte det med en krapp høyre ut i lyngen, og en pannekake som kom ut igjen.
Uten at jeg trenger å gå i detaljer, så har jeg sjelden vært mer glad for våtserviettene og kamferdropsene i sekken…
Med cirka tre mil igjen tar jeg igjen en bråte med 45 km løpere. Veldig motiverende, da disse jubler og heier deg frem. Men også litt frustrerende fordi det blir tilløp til kø på de smaleste stiene.
I et forsøk på en noe halsbrekkende "forbikjøring" gikk jeg skikkelig på trynet. Såpass pinlig at jeg er oppe på beina i løpet av et nanosekund, med blodet rennende fra knær og albue. Pinlig som bare det, og skulle det vært noe smerte, kjente jeg i hvert fall ikke noe til den.
Eldris er siste matstasjon 9 km før mål, og jeg følte meg tom. Såpass tom at jeg begynte med seriøse regnestykker på hva tiden min vil bli i hvis jeg måtte gå i stedet for å løpe til mål. Det blir jo ikke SÅ galt, tenker jeg i ett svakt øyeblikk, men kom heldigvis på bedre tanker. Jeg har jo tross alt lovet meg selv å løpe fortere enn jeg gjorde i fjor.
Jeg innser at jeg fortsatt ikke er så hard i huet som jeg ønsker å være (for det er jo i huet det sitter når det røyner på), men i stedet for å falle for fristelsen, så sleper meg mot mål med en ålreit avslutning.
Med tiden 8.51 slår jeg meg selv med sju minutter, blir nummer 13 i kvinneklassen og nummer 106 totalt. Og forholdene var faktisk ( obs! snikselvskryt) bløtere og tyngre enn i 2018.
Da må man grine en skvett!
55 minutter senere står jeg minst like rørt og skriker meg hes når Thomas løper i mål! SÅ stolt! Fy søren - vi gjør hverandre gode!
Opplevelsen toppes da vår "number one" treningspartner, nabo og kompis Pål kommer i sin lette fine stil, med et smil om munnen og inn på oppløpet kl. 16.49!
Da måtte jeg grine litt til!
Det er jo først og fremst dette det handler om. Glede, mestring. Gode opplevelser og minner sammen!
Ingen av oss vant, men vi banket oss selv ned i støvlene
Skovalg.
I mai løp jeg Ecotrail 80 km i ASICS Gel Nimbus 21 med en god opplevelse.
Jeg ofret derfor ikke temaet skovalg på Ultravasan så mange tanker i ukene før løpet. Nimbus virket som et trygt valg.
I nedtrappingsperioden de siste to ukene løp jeg derimot de fleste av turene mine fra 5 til 20 kilometer i ASICS Ds Trainer. Dette er en sko jeg tidligere kun har løpt intervaller og raske 5 'ere med.
Imidlertid ble jeg mer og mer begeistret, særlig på turene jeg hadde i skogen.
Skoen er lett, smidig og gir suveren respons. I tillegg puster den godt, og blir ikke tung når den blir våt.
Ergo valgte jeg ASICS Ds Trainer på de 90 kilometerne fra Sälen til Mora.
På grus, myrer, klopper, søle, røtter og skogsvei.
Helt suverent og kan absolutt anbefales!
